Jeg har funnet drømmemannen!

Jepp, da har jeg funnet drømmemannen, endelig må jeg si. Har ventet hele 22 år på han, og plutselig dukker han opp. Beina planta på jorda, rik, rugbyspiller, landslangsspiller, undertøysmodell og uutholdelig attraktiv. Kan ikke finne noe negativt i han, bare en liten filleting; Han bor på sør-øya, jeg har ikke møtt han, og han har ikke tenkt å flytte med meg til Norge. Et lite hinder kommer jeg meg over, måte på hva man gjør for "the man". Med litt sjarm, norsk fyllekultur og shottings på en urban pub, er han nok allerede overtalt før jeg har fått sagt "skål".
Jeg gleder meg allerede.

Ellers har dagen gått i sol/regn, ikke et uvanlig værfenomen egentlig. Plukking, purning, pakking og "grading". Alt på en dag. Jeg lo ganske godt da Stu ikke kom opp bakken blandt blomsterne med plentraktoren, som vi bruker å dra hengeren med blomsterne i. Da jeg prøvde minuttet etterpå, ombestemte traktoren seg, og ville opp likevell. Han var bombesikker på at det var fordi vi nordmenn var oppfostret på hjemmebrent og brunost.

Jeg er barnevakt i kveld. Har fått beskjed om at barna har brukt opp sin TV-tid, og må lese. Heldigvis legger minstemann seg før Sue drar, så jeg har bare de to største å sloss med. Blir spennende, selv om jeg skal ha god kontroll. Når de har lagt seg, blir det sjokkis, cola og "lollies". Må jo virke sunn forran Stu og Sue også, så jeg snikspiser når jeg er alene.

Ære være Cola!

Vulkaner, jordskjelv og Hilton Hotel!

Det er spennende å bo på en vulkanisk øy. De to store øyene New Zealand består av, er vulkaniske, og veldig aktive. Jordskjelv skjer hele tiden, øyene flytter seg, vokser og sprekker. Den mest aktive vulkanen er White Island, som ligger 4 timer med båt fra hvor jeg bor. (bildet). I løpet av ett år, flytter New Zealand seg 30 millimeter nærmere Australia. Det er ganske langt, i og med at øya er fjellfast.
For en måneds tid siden var det et stort jordskjelv på sørøya, som målte 7,8 på richters skala, som er ganske kraftig. Stus bror bor på sørøya, og opplevde hele jordskjelvet.
Som man ser på bildet, har jeg dratt en rød strek igjennom sør-øya. Det er grensa mellom den Australske plate og Stillehavets plate (Pacific plate). Jordskjelvet i slutten av juli flyttet den australsk-plate-siden av NZ 300 millimeter mot Australia. Stus bror, som bor rett ved "grensen", opplevde jordskjelvet ganske unormalt. Istede for risting opp og ned, flyttet huset, bilen og møblene seg sidelengs. Altså, det skalv sidelengs, slik at kjøkkenbordet gled fram og tilbake. Store bevegelser, ikke "normal" risting. På natten når han hadde lagt seg, hørte han, og naboene, et sinnsykt høyt smell. Den nærmeste naboen skadet øret sitt, det var visst et sykt smell. Enda nå, en måned etter, har ikke forskerne funnet ut hva smellet var, men mest sannsynelig var det et "krakk" i fjellet som sprakk og gled nærmere Australia. Det forventes at, innen 50-100 år, vil sprekken vise seg, og kan være opptil 26-32 meter bred, og mange, mange hundre meter dyp. Dette vil skje på den sørlige delen av "streken". Det vil være et jordskjelv som forårsaker dette, og smellet vil være så høyt, at det vil gi store tsunamier og bevegelser på denne siden av verden.

Det var dagens oppdagelse, jeg med nesa nedgravd i avisa ved frokosten. Søndagens avis har alltid en spennede dokumenthistorie å fortelle, og jeg gleder meg allerede til neste helg. Søndagen har bestått i regn. Stu tilbø meg å ta dagen fri i og med at det var regn. Endelig var jeg såppas kjapp i engelsken min at jeg fortalte at regn ikke gjør meg noen ting. Jeg har regnklær, og jeg har rene og tørre klær vis jeg blir våt. Barna var inne, og mamma ville kallt de "lei seg", med den oppførselen de hadde. I lunsjen, spurte jeg om hvorfor de ikke var ute å lekte. Eneste jeg fikk til svar "HANNE, IT`S RAINING!!" Det var forsåvidt bare litt duskeregn. Alle sammen satte seg ned rundt meg, og spurte hva i all verden vi gjorde ute når det regnet. Regn, snø, snøstorm og vind gjorde oss, som jeg husker, ingenting når vi skulle være ute. Isteden var de inne, med TV-forbud, oppbrukt data-tid og nyvaskede rom. Stakkar Sue som måtte sitte inne sammen me de. Den ene mer hyper enn den andre som var sur fordi hun ikke fikk legge puslespillet sitt på sin egen måte. Glad jeg var ute å jobbet!

Fasanjaktsesongen hadde siste dagen i dag, og vi ville prøve lykken på å få fatt i de fasanene som bor på gårdsveien. Etter en tur rundt gården, opp og ned veien en tur med rifla på skuldra, fant vi ut at de smarte fasanene hadde gjemt seg, og satt å lo av oss.
Når vi gikk ned for å sjekke geita som har "termin" i dag, dukket det selvfølgelig opp en fasanidiot, men Stu var litt for sein med å ladde geværet før Jessie hadde jagd den opp. Synd, ingen fasan til middag i morgen.
Geita har ikke fått bebisene sine enda, hun venter vel til jaktsesongen er over.

Vi pakket 23 bokser med blomster i dag, som skal videre til USA og til hotellene. To av typene blomster vi pakket skulle faktisk til Hilton hotell, kunne dama i telefonen opplyse, bland annet Leucodendrom Jester, som man kan se på bildet. En av de peneste, etter min mening. Ganske gøy!

Alt klart til killinger!

Nok en superdag på andre siden av kloden. Lørdag, og hel arbeidsdag. Stu ba meg plukke litt Gold Strike i morges, mens han var en tur inn til byen. Han manglet litt, så jeg skulle plukke til han kom tilbake. Etter en time hadde jeg plukket 7 bokser med blomster, og han var i strålende humør resten av dagen. Mulig fordi han egentlig trengte bare 1, og måtte i teorien gjøre 6 stk i morgen, som er Stus helligdag.

Bortsett fra blomstene sto geiterne for tur. De skulle få en slags markkur, sjekkes klovene på, og klippes av frøene og flokene i pelsen. Ganske gøy, og jeg fant til og med ut at ene geita ganske snart, kanskje allerede i morgen, skal ha små søte. Noen av geiterne er veldig sky, og når vi hadde de inni den trange innhegninga, på ikke større enn huset til Anne Line, så lå de sky geiterne og gjemte seg under de andre. Stakkar søte små. Det er noen motsetninger også, som bare skal sitte i fanget hele tiden.
Da er det alt klart til killingene kommer. Mødrene har nytrimma pels, nytrimma klover og snart parasittfri!

Lørdagskvelden er enda ikke planlagt, mulig jeg drar inn til byen, bare for å gjøre noe. Her er jo alle i seng før 9, da er det ikke mye å finne på. (Fritert) kylling til middag! Fram med saltet!

Våren er her!

Nok en arbeidsdag over, solen har gått ned og det er straks klart for fritert lammebryst med gresskar, potet og søtpotet. Fritert så klart. De friterer alt i dette landet. Nesten så de friterer grønnsakene også. Salt er en fin ting, det er bra det ikke er uhøflig å salte maten i dette landet.

De to siste dagene har gått i plukking og pakking. Til sammen på disse dagene har jeg plukket 23 bokser med blomster. Veldig avslappende jobb, og dagen går fort. Jeg begynner å bli sterkere i "klypa", og det merkes godt. Å klippe over de store, feite blomstene kan være hardt for en utrent hånd. Purningen går også bra, jeg er over halvveis. Ryggen er blitt dobbelt så sterk i tillegg, så jeg er klar for nye høyder.

Våren er kommet til NZ. Påskeliljene står å koser seg mot sola, bladene begynner å klatre ut av vintersoveposen sin, og nettene er ikke lenger preget av våt småfrost. Våren betyr også nytt yrende liv av diverse småsnacks, som edderkopper, biller og andre krypdyr kommer ut av vinterdvalen sin. På bildet, legg merke til de lilla blomstene på treet. Treet kommer til å bli lilla, i og med at det er de eneste bladene de får. (klikk på bildet for å få det større)

Nok en gang, litt om været. I går regnet det ca 1000 ganger. Det var sol 1000 ganger også. Jeg rakk ikke å ta på meg regnjakken før sola skinte, og jeg var gjennomvåt.

Ny anskaffelse: Mobiltelefon, type billig og et veldig langt telefonnummer. +64 02102460555. Jeg har fremderles den norske telefonen min, med det norske telefonnummeret for de som fremderles vil sende meldinger til meg. Det er helt gratis å motta SMS for meg, både på det norske- og det New Zealandske telefonnummeret. Alltid gøy å få litt oppdateringer hjemmefra.
I NZ er det normalt med kontantkort enda, og uannsett hvilket telefonselskap, eller type abonnemang, er det veldig dyrt å ringe, 82cent pr. minutt, dog 20cent for SMS. Merkelig nok, men kanskje forståelig, NZ er ikke kommet så langt i "telefon-stormen" som Norge og USA. Som jeg har nevnt før så er det omtrent halvparten av befolkningen her(15-60år) i besittelse av en mobiltelefon.

Jeg gjorde et forholdsvis latterfremdrivende og oppgitt-blikk-funn i dag. På kjøleskapsdøra til min kjære vertsfamilie, som jeg har så vidt nevnt før, ikke er så veldig ryddig.
"Cleaning the house when kids are growing, is like shovellig the snow when it's still snowing". Godt motto, passer perfekt inn i Stines møkkette leilighet.

Når vi snakker om ryddig, så fikk jeg beskjed om å rydde opp i pakkhuset vårt, noe som vi forsåvidt gjør hver dag. Vasker over blomsterbordet, og koster gulvet. I og med at Stu var ute med varebilen, kostet jeg over hele gulvet, løftet på ledninger, flyttet på bøtter osv, for å få bort det værste. Når han kom hjem, sa han ikke mindre enn at "This look skandinavian, you are the tidyest people in the world. It makes me feel so guilty". De innrømmer det iallefall.

Tordenvær!

I natt våknet omtrent hele nord-øya av et forferdelig tordenvær. Lyden var sykt høy, og "romlet" slo ut på richters skala, altså det som måler ristninger i jorda. Glassene mine i skapet skranglet, og ett (som jeg tror sang på siste verset uannsett) knustes. Enda jeg hadde alle gardinene mine igjen, så jeg stjerner lenge etterpå.

Etter en avbrutt 10-timers søvn, ble jo morgenen litt avkuttet, jeg var faktisk trøtt når jeg våknet. Jeg savner ikke det fra hjemme iallefall. Etter nattens kraftige regnskyll var omtrent hele gården igjennomvåt. Heldig for meg at jeg tok inn klesvasken kvelden i forveien.

Dagen har nok en gang gått i pakking, som man ser på bildet, så er en del av jobben min å pakke x antall blomsterbuketter i en liten eske. Og plutselig, TADAAAA, er de nedi, pakket og klart til den store blomsterfesten i Japan. Jeg pakket ikke mindre enn 15 bokser i dag, i og med at pakkerommet vår var for vått i går. Det regnet jo tross alt hele dagen. Det fine papiret vi pakker de inn i, tåler ikke en dråpe vann, da revner det. Godt for meg at jeg kan trikset å tørke fingrene før jeg pakker.

Regnfri dag i dag, som også betyr masse biller, edderkopper og andre stygge insekter på blomstene. Det er absolutt NEI-NEI å sende, så alle 1000 blomstene må sjekkes, ristes og sprayes før de pakkes ned. De drittinsektene er stygge, de ser nesten ut som små skorpioner. Jeg skal IKKE ta bilde av de, for de hopper på meg om jeg kommer for nær, det er jeg sikker på. Dessuten biter de. Må også legge til at jeg sprayer vinduet og vinduskarmen grunding før jeg åpner det om kvelden.

The land of four seasons!

Det er sant som de sier, NZ er landet som kan ha fire årstider på én dag. Første jeg tar på meg om morgenen er superundertøy, bukse, 2 gensre og regntøy. Innen lunsj står jeg der med oppbrettet bukse og t-sjorte. Etter lunsj gir de meg fri fordi det regner. Makan.. Men jeg kan vel ikke klage, selv om jeg har valget å jobbe innendørs når det regner. Selvfølgelig er jeg allerede ferdig med bestillingene fra Japan for denne uka.

De ba meg kjøre ned til byen for å opprette kontoen, og jeg sto ikke mindre enn 34 minutter tilsammen begge veiene for å vente på STOP/GO skiltet skulle falle min vei på grunn av veiarbeidet de gjør for å holde arbeiderene i arbeid. Litt kult med NZ-banker, er at man kan velge sin egen PIN-kode. Jeg har nok av argument MOT selvvalg PIN, men jeg har ingenting i mot å velge selv. I og med at jeg har mer IQ enn de fleste rundt i verden, velger jeg IKKE 1111 eller noe i den duren som min inngangskode til millioner av kroner. En annen ting med NZ-banker er at bare en liten del av de har tilbudet som heter noe så fremmed som nettbank. "Postbanken" her nede har filialer på hvert et hjørne og planlegger å lansere nettbank innen første halvdel av 2010. Må også legge til at 61% av NZs befolkning mellom 16 og 50 år har mobiltelefon.

På bildet er min søte nabo. Har ikke helt bestemmt meg om det er en Shetlandsponni eller en miniatyrhest. Anne Line må vel bli med på den avstemningen.

Fikk min første lønning i dag, håper den smaker godt når den kommer inn på kontoen. I og med at nettbank ikke er vanlig, bruker de sjekkhefte og det tar ca 2 uker for å få inn på kontoen. Treigere enn å overføre manuellt fra en norsk konto til NZ-konto.

Nye oppdagelser og erfaringer hver dag.

Fullt kjør... (??)

Nå har det visst begynnt, bestilligene fra Japan. Er ikke videre imponert over mengden de skal ha enda akkurat. 15 bokser på en uke. Det er ca 160 buketter med 5 blomster i hver. Det tok meg nøyaktig 1,5 time å plukke, 2 timer å bunte opp, og det tar meg vel en liten time å pakke de ned å sende de i morgen. Så var den "uka" gått... På en tirsdags morgen... Pruningen går unna som bare juling, så da er jeg snart arbeidsledig igjen. Bra jeg har betalt for å smugdrikke cola mellom slagene. Slagene er foresten de 3-4 pausene vi har fra før iløpet av den 8timers lange arbeidsdagen min. På bildet er man arbeidsredskapet mitt. Plenklippertraktoren med henger. Selvfølgelig er de imponert over at jeg er så flink til å rygge med henger. Skulle bare mangle sier nå jeg, norske jenter er minst like handy som bønder på NZ!

"Grandma" dro hjem i dag, så da slutter kanskje minstejenta å syte. Hun har ørebetennelse, men har bare veldig vondt når vi minner henne på det. Virker kjent, men slik er det vel å være 8 år, hjemme fra skolen med TV- og dataforbud. Ikke får hun være ute heller.

Jeg hadde veldig godt av det varme bassenget i går, ryggen min er god som ny! Mulig det var helgas store inntak av sushi som gjorde susen, jeg liker å tro det er en kombinasjon.

Anne Line og jeg har endelig bestillt billetter til Green Day i desember, så da blir det full fyr og flamme på nachspiel med hele bandet hele natta! Foresten så driver jeg å finner ut hvor rugbygutta går ut i helgene. Må jo vite hvor det er best fiskelykke!

Vinsmaking og Mount Maunganui

Søndag og jeg hadde en stor plan med å sove lenge, i og med at jeg og Grace ikke skulle møtes før 10-11. Etter 9 timers søvn er tydelig den lange kroppen min ferdig uthvilt og vekker hodet mitt rundt 08:10! Bra start på en enda bedre dag!

Jeg møtte Grace i Bethlehem, hvor vi til slutt rotet oss frem til Mills Reef, hvor vi skulle på vinsmaking. På NZ kan man drikke (om man er dame) to glass vin og enda kjøre bil. Så mannen som ordet vinen vår målte opp så jeg enda kunne drikke en liten øl før jeg ikke kunne kjøre. Utrolig god vin her nede, og veldig spessiell, siden de bruker mye solbær i vinen sammen med druene. Jeg kjøpte en dessertvin som var veldig sterk, men utrolig god, mest sannsynelig den beste vinen jeg har smakt. Jeg og Anne Line skal bli full en kveld tenker jeg... Ost og vin!

Etter vinsmakingen kjørte vi opp til min gård for å hente bikini, og for at Grace skulle se min jobb. Hun var mektig imponert og jeg har ikke tall på hvor mange bilder jeg tok av henne og blomstene!
Hun hilste på min familie og jabber i vei. Damen kommer jo fra California og forstår kiwi-dialekten bedre enn meg. Hun har tross alt vært i NZ i 2 mnd allerede.

Turen gikk videre til selveste Mount Maunganui, hvor det går en sti rundt hele fjellet. De lo forresten av oss når vi sa vi skulle gå rundt fjellet, vi fikk beskjed om at det ikke var et fjell, men bare en liten haug. Jeg syntes forsåvidt at den haugen var ganske stor. (bildet i forrige innlegg).
Turen tok ca en time, og var helt nydelig. Det var gråvær, så vi gikk ikke opp til toppen, som bildet viser var det tåke der oppe. Stien rundt gikk i gjennomsnitt 10 meter over strandlinja. Det var litt vind, så bølgene var kjempestore, og slo mot klippesteinene nedenfor oss. Lukten av saltvann og sjøliv bringte meg til drømmeland! Litt duskregn i lukta, bølgebrus og frisk vind gjorde underverker!

Etter en relativt avslappende tur rundt fjellet måtte vi simpelten dra til Tauranga Hot Pools, som er rett ved foten av Mount Maunganui. I skikkelig duskregn, litt vind og ca 14 grader var det virkelig deilig å få av seg klærne og kaste seg utti det varme vannet. Etter vi hadde vært i det største bassenget en stund, syntes vi det begynnte å bli litt kaldt. Vi dristes oss til å spørre vaktene om noen andre basseng var varmere, og de bare lo av oss. Ikke visste vi at vi befannt oss i det kaldeste av de, bare 34 grader. Vi tok beina fatt, frøs nesten av oss kroppsdeler på de 10 meterne vi måtte gå til det varmeste av det varmeste. Kvikksølvet viste 42 grader, sikkert litt oppvarmet av de kåte eldre mannfolka der nede i vannet. Vi lå ubevegelig der nede i en times tid, kun avbrutt av at Grace måtte opp å trekke friskluft innimellom! Fin måte å forbrenne sushien vi hadde til lunsj. Den største lunsjen jeg har hatt på år og dag!

En nydelig fridag!

Fridag betyr sushi til frokost og lunsj!

Fridag i dag. Godt, men det er ikke godt å ikke tjene penger. I og med at de ikke har jobb til meg, kan jeg heller ikke forlange å få kroner for å ikke gjøre en dritt. Dagen i dag har gått til mest henging, det er jo det trønderne er best til. Frokost på Mt. Maunganui besto av sushi, den beste sushien jeg har smakt. Jeg drar nok Grace med dit i morgen. Så litt shopping, i og med at det er vinter, lavsesong og finanskrise er det minimum 50% salg på alle varer. Mange eksklusive butikker har store plakater hvor det står at det er ingen varer over 100$ i butikken, altså 400kr.
Jeg fant derimot hittil yndilgsgodteriet mitt, bildet sier vel hvorfor.
Etter litt shopping (UGGS) møtte jeg Grace ved den store stadion. Det var klart for min aller første Rygbykamp i historien. Bay of Plenty (som er mitt fylke) mot Waikato(nabo-og Anne Lines fylke). Med andre ord, et nabooppgjør. Møtte Grace, hennes vertsfar og en kompis av han utenfor stadion. Snille kompisen kjøpte caps og flagg til oss. Kan jo ikke være førstegangssupporter uten å være skikkelig supporter sa han.

Rugby er en veldig røff sport. Jeg har aldri sett så mange stooore og sterke mannfolk samlet på en plass før. Hele 30 stk på banen samtidig, alle har forskjellige oppgaver. Grace la sin elsk på Bay of Plentys kicker, han som alltid sparker ballen når det er "straffe". Et stykke lengre ned er bilde av Grace og "Nr. 10", som da er kickeren. Hun ville vise verden at hun passet perfekt sammen med han.
Jeg, personling, la min elsk på selve spillet, eller når det var innkast. Som bildet overfor viser, så hopper de sinnsykt høyt. Grunnen er rett og slett fordi to spillere er ut på banen bare for å kaste opp en annen spiller, som også bare er der ute for å bli kastet opp. Jeg fikk ikke bilde når de var på topp, men se for deg, den lengste spilleren er den som blir kastet opp. De har masse muskler, så han mannen øverst er over 2m høy, og ca 115 kg. De to som kaster han opp (to karer på 150kg og 1,80 høy) hiver han veldig høyt. Det høyeste vi så i dag, var på over 4 meter høyt, altså man så 20cm klaring over en mann på 2meter og opp til skoene til han som blir kastet opp. Tviler på at Marits lag på steinkjer klarer det...

Favoritt"spilleren" min på Bay of Plenty ble til slutt maskotten. For en sjarmerende kar, man ser akkurat hva jeg mener på bildet over. Han syntes Grace var en stilig dame, og prøvde å sjekke henne opp. Kult blikk?

Etter kampen var over, åpnet vaktene slusene og slapp alle fansen innpå banen, hvor spillerne sto. Det var der vi fikk den gyldne muligheten til å "treffe" de stooore og sterke spillerne, og hvor Grace prøvde å overbevise "nr. 10" om at hun var hans rette. Bildet sier vel seg selv, de passer veldig godt sammen.

Når jeg kom tilbake til gården, var Stu og Sue på tur ut av døren, de skulle på date visstnok.. Grand er her og passer på meg og barna, lager god te til meg og vil bare farte rundt i huset. Jeg får ikke lov til å reise meg av sofaen en gang. Før Isabel måtte legge seg (kl 7, på en lørdagskveld), jobbet hun en time med håret mitt. Jeg lærte Nicola kinaflette, og Isabel skulle demonstrere at hun kunne det også, selvfølgelig på mitt hår. Ganske gøy, men jeg glad hun måtte legge seg før hun ødla hodet mitt.

I morgen er nok en fridag, tror Grace planla å dra meg med på vinsmaking og en fottur rundt Mt. Maungnui. I'm in! Iallefall ettersom fotturen kun varer en liten time. Etterpå blir det sushi!

Purning!

Har allerede fått klager på at det ikke har kommet noen bloggoppdatering til norges morgenlesere, så må vel slenge inn nok et givende innlegg fra dagen i dag på den andre siden av kloden. Etter hva bildene forteller, kan dere bare gjette hva jeg har gjort i dag. Det er bare for noen timer, men ryggen er sår og håndleddene er blå. Min kjære ringefinger har gått ut av ledd 4 ganger siden jeg begynnte med klippingen av busken, men har lært et triks med å bare slå den på plass. Apoteket i Bethlehem får seg et besøk i morgen av en stakkars norsk jente som trenger sportstape for fingeren sin.


Jeg tror, ærlig som jeg er, at Dusky Farms ikke har nok jobb til å ha en trainee. Det eneste jeg har å gjøre i disse dager er "purning", som er å klippe de stakkars, HELVETTES buskene nede så de ser ut som skallede kinesere. Men det er en jobb man ikke kan gjøre hele dagen, så jeg går egentlig å slenger litt. Stu står å klør seg i hodet for å finne jobber til meg, så har gjort masse forskjellig unødveldige jobber i dag. Som å gjødsle beitet til geiterne for hånd, som allerede var grønnt. Gjødsle og plukke litt ugress under busker som allerede var døde osv.. Greit for meg, det er Stu som setter meg til å gjøre slike jobber. Han sier det blir anderledes i begynnelsene av måneden, når japan slenger inn bestillinger. Alltid like rolig i slutten av mnd. Og det er bare den 21. enda.. Makan, menmen...
Blir vel mer fart og spenning når geiterne får babyene sine, vi får mer possums i fellene og det begynner å gå mot vår.

Med Åge på øret kan jeg gjøre hva som helst. Jeg er ferdig med 1/3 av purningen av buskene i dag, så da er det bare resten igjen. Når jeg er ferdig med resten er det helt sikkert flere busker som er visne, så da er det påen igjen. Stu nevnte også noe om at en nabogutt brukte å komme å jobbe litt når det nærmet seg sommer. Han skal ikke få plukke blomster, det skal jeg, han skal få all purningen. Det skal JEG bestemme. Hahahaha! Han skal få kjenne på jobb ja, nå ja! Det er riktig nok ikke så ille, men det er endeløst og tungt, iallefall i pøsende regnvær eller steikende sol. I dag har vi hatt begge deler. Startet dagen i 2 bukser, 3 genstre pluss regntøy, og avsluttet dagen i sjorts og t-sjorte. Ikke ille...

Mye plunder og svada i dette innlegget, menmen..

Fri i helga, nok en gang, som sagt, ikke mye å gjøre på denne tiden av måneden. Jeg og Grace skal sjekke Mount Maunganui, muligens gå den turen som går rundt fjellet og ta båten ut til en liten øy hvor de har varme bassenger. Muligens akkurat det ryggen min trenger. Eller lommeboka.. Får se! Iallefall er det rygbykamp vi må se, har jo tross alt aldri sett en rugbykamp før.

I morgen er den STORE kampen, rugby. Australia-New Zealand. Tror det er 50% sjangs for seier. Kampen går i Australia, og på betalt TV på nz. Vi har selvfølgelig ikke den kanalen, men den går på gratis-TV på søndag. Tipper det blir stille i stua da, med Rugbyfans i hele familien. New Zealand er et veldig egoistisk land. Det gjør ikke noe om New Zealands lag i en sportsgren taper, så lenge Austalia ikke vinner.

Jeg benytter anledningen, bloggplassen og muligheten til å skryte litt av byen jeg bor i. Som nevnt før bor jeg like ved Bethlehem, som er en slags forstad til Tauranga. Nå er ikke Bethlehem verdens fineste plass, men jeg kan godt sette Tauranga på lista over en av verdens vakreste byer jeg har vært i. På bildet ser man bydelen Mount Maunganui, som er det samme som den døde vulkanen heter. Stranden er en av NZs vakreste på sommeren, med ca 27-30 grader i vannet, delfiner svømmende og et yrende folkeliv. Tror mamma og pappa må revurdere å kombinere NZ med Thailand, å bare være her fulle tiden istede. Det er sååå mye fint å se her, ikke bare Tauranga, men alle de plassene jeg og Anne Line har besøkt så langt.

Planen i morgen er å sette seg på en café på stranden i Mt. Maunganui og bare nyte synet. Mulig ta med laptoppen og virkelig nyte fridagen, en god formiddag. Hva er vel en fridag uten laptop, kaffe og avslappning.

Mohahaha!

Dagen startet med et stort smil om munnen! En possum hadde gått i fella vår, mohahaha! Det var, som Stu påsto, bare en liten babypossum som gikk i fella vår. Får frysninger, grøssninger og brekninger når jeg tenker på hvor stor mora hans er! Isj!
Vi skjøt den, denga den i hodet mange ganger, bare for å føle på å drepe et stygt og ekkelt skadedyr!
Å ja, den er stor, ca 1,7 kg!

Vi, nei, Stu flådde den og ga pelsen til Tim, som sparer til han har 1 kg med pels. Jeg skal gladelig sette opp fella igjen ikveld for å muligens fange noen av hans 100 søsken, eller den digre mora. I dag ble possums-tallet på NZ redusert fra 80 000 000, til 79 999 999! Og enda flere skal det bli iløpet av mitt opphold på NZ! Mohahaha!

Etter den fine (stygge) fangsten i morgest snakket jeg mer med "Grand". Hun fortalte at "in the olden days", altså når hun var ung, måtte hun ri 11km til skolen hver dag. Mandag til Lørdag. Litt av ei dame, eller hva! I tillegg, grunnen til at hun har operert foten sin, er fordi hun har trampet for mye på piano-pedalen og kjørt for mye bil i livet sitt. Makan!

Ellers har jeg gjort min SISTE Erica-jobb i dag. Og glad er jeg for det. Ingen er vel enda klar over at, for å få en boks med Erica, må jeg plukke rundt 10 000 "stims", altså blomster. I dag gjorde vi unna de siste to boksene for sesongen! For en lykkens dag! Nå blir det bare 100-stims jobber framover, med blomster som er mye mere gøy enn lyng-dritten som vi har på fjellet i norge også. På bildet er ca 1/3 av en boks med Erica. Tar ca 2-4 timer å plukke. Får fort med Vømmøl på øret og en snus innabords.
Som sakt, gleder meg meg til å få plukke kun Leucadendrons. Traktor (22hestekrefter, store karen) og henger fyllt opp med blomster! Så er det bare å sende til det Hvite Hus. Obama får ikke mer Erica, tror ikke han har hatt det noen gang heller. Skjønner det veldig godt.. Kjedlige fjellkvaster...

I morgen er en ny dag med nye (possums-)muligheter! Meldt sol, som halve dagen i dag besto av.
En annen oppdagelse i dag, gladnyhet for oss trøndere. Hjemmebrenning er lovlig i NZ!

"Grandma" på besøk!

I dag har dagen så langt gått i jobbing! En deilig dag hvor vi plukket så mye som 7 esker som skulle til Japan. Kjørte plentraktoren med henger (rygget faktisk 30 meter) mellom blomstene og plukket i superfart! Ikke vanskelig å få opp speeden med Green Day spillende i mine ører. Må jo tross alt varme opp til Green Day-konsert i desember!
Til lunsj kom mammen til Sue på besøk. Hun har operert foten sin, så hun går med skinne på beinet. Hun kan ikke kjøre bil, så hun var veldig lei av sitt eget selskap. Har enda ikke fått med meg hva hun heter, hun ba meg kalle henne "grand"...

Grand er veldig trivelig. Etter jeg var ferdig med arbeidsdagen, støvsuget og vasket leiligheten min, satte hun meg ned i sofaen og sa "Hanne, tell me about your wonderful country of Norway!" En trivelig og sofistikert dame, som virkelig har satt pris på å leve livet som ung. For akkurat 50 år siden, august 1959, var hun i Norge, nærmere bestemt Bergen. De var 4 ungdommer som reiste til Europa, kjøpte seg en bil og kjørte rundt, fra nord til sør i Europa, i 2 måneder. For ei dame! Tenkt det, i 1959, i bil, rundt i Europa i 2 måneder! De tok ferga fra England og over til Bergen, og enda kan hun huske lukta av bryggen i Bergen. All fisken!


Hun kom med masse anbefalinger til meg, og sier til stadighet at hun har levd et helt liv fullt ut, og at det er verd å høre på henne. Gleder meg til å snakke mer med henne, og håper hun ikke skal fly rundt å syte over foten, jabbe altformye på kiwi-dialekt eller forhindre meg den dyrebare tiden jeg har på internett daglig.

Nå har jeg tatt kaffekoppen min(jepp, jeg drikker kaffe her nede), og satt meg i den andre stua. Har lett forgjeves etter et ullteppe, men med beina godt plantet i, en forsåvidt ødelagt, saccosekk, er jeg varm.
Tviler på at isoporkulene har blitt liggende mer enn i 10 sekunder hjemme hos mor, men her er de ikke blitt rørt siden jeg ankom Dusky farms. Jeg begynner å bli vant til det, selv om leiligheten min minner om stua hjemme hos mamma. Grønne blomster i vaser, lukten av grønnsåpe, og rent og pent hele tiden. Jeg er flink!!

Gleder meg masse til jeg og Anne Line skal sette kursen mot Auckland og Mamma Mia-show i september, og det samme for Green Day-konsert i desember!
Håper jeg har råd til alt, har ikke sjekket nettbanken min siden jeg ankom andre enden av kloden. Heldigvis får jeg lønn snart.
Skal også dra ned til byen, neste regnværsdag, og fikse bankkonto og New Zealandsk telefonnummer. Forsåvidt kan jeg enda nås på mitt norske nummer og noen skulle lure.

På bilde er Anne Line sammen med Dorset Horn, en relativt kul sauerase. Har ikke akkurat sett noe lignende i Norge, nærmere bestemt beitende rundt hytta vår. Skal tipse eieren..

Candyland og Kiwi-huset!

(Candyland)
Etter en mektig mandag, var det klart for en ny dag med store muligheter. Nå hadde vi byttet på kjørejobben, og skulle nå prøve min bil på veiene. Etter litt kartlesning kom vi oss ganske lett opp til Hamilton og Candyland. Vi hadde beregnet 1 time og 15 minutter på kjøreturen, som varte til slutt 1 time og 45 minutter. Altså, et kvarter for sein til omvisningen på fabrikken og muligheten til å lage vår egen "lolly". Likevell fikk vi se oss godt om på butikken der, og vi handlet ikke så aller verst så mye godterier. Fabrikken ligger litt avsides til så det så ut til at dama bak kassen hadde en aldri så liten kjedelig stund på jobb.

Vi kastet oss i bilen igjen, hvor vår 100dede cola lå å ventet på oss, for å kjøre ned til Or....oto...Otorohanga, hvor vi skulle besøke Kiwihuset. Etter litt "rundt-og-rundt" i Otorohanga fant vi endelig fram til det forholdsvis godt synelige Kiwi-huset. Kiwi er, for å presisere, ikke frukten, men et dyr. Nærmere bestemt nasjonalfuglen/dyret på NZ. Grunnen til at jeg ikke klarer å bestemme meg om det er et dyr eller en fugl, er fordi den har nepp, to bein, PELS og ingen vinge eller stjert. Ganske søt, men faktisk nesten utdødd. Den største Kiwien vi fikk se(fikk ikke lov til å ta bilder) var faktisk 2,5 kg, og ikke så stor etter standaren. Vi var der i rolige omgivelser så dama spurte om vi ville se på at de ble matet, og at de vekte ettermiddags-skift-dyrene opp. Kiwifuglene er sovedyr, så de sover 20 timer hver dag. En side av huset er for formiddagen, som er åpent i ca 4 timer, og andre siden er for ettermiddagen, som også har samme åpningstid.

Vi hadde tenkt å besøke Glow-warm caves etter vi hadde vært i Kiwi-huset, men selvfølgelig ble vi for sent ute til den siste hele omvisningen. Glow-warm caves sier seg i grunnen selv hva det er. Huler, besøkt i båt, som er kjempevarme av lava og andre smarte ting. Sikkert ganske safe å være inni der, når de arrangerer turer.

Turen tilbake til Putaruru å Anne Lines Recidence gikk glatt. Å holde 100kmt, som fartsgrensen, tilsier på alle slags strekninger er ganske krevende for bilen min på 1,3 liter, men jaggu klarte den seg greit. Må si at den var over 101 i 1 minutt til sammen. Gøy!

Vi gikk en runde rundt i hagen deres og fikk se masse forskjellige kule fugler. New Zealand falk, masse ender og papegøyer. På bildet er en and med hvitt hode, tror faktisk den heter "white headed duck". Glupt valg, man ser iallefall hvilken and det er om du blir bedt om å lete etter en.

Slenger med et bilde av slottet/herskapshuset til Anne Line. Kjempesøtt! tipper det er 10-12 kvadrat. Ikke forstår jeg at når de på NZ skal bygge et hus til en trainee, at de ikke kan plusse på et par kvadratmeter til, bare for å slippe å gå ut for å skifte mening. Ikke har hun internett eller telefondekning der heller.

Agrodome, Skyline og Buried Village

Søndagskveld fortalte jeg vertsfamilien min at jeg skulle dra ned til Anne Line i Putaruru på den kvelden. For det første ble de sjokkert over at jeg ville kjøre i mørket, og så var klokka allerede halv 7 på kvelden. Det var jo snart sengetid. Etter 5 sekunder med overtalelse, fant de ut at jeg var godt vant med både å kjøre i mørket, og å være oppe etter kl 8 på kvelden.
Turen over fjellet gikk bra, selv med tjukk, tjukk tåke på toppen. I og med at det er fartsgrense 100, forventer og kjører alle i 100, uannsett vær, vind, føre og tåke. Tipper de så på meg som en gammel kjærring som kjørte i 50 for å idet heletatt se hvor veien gikk. Jeg er ganske flink.

Ettersom det har regnet i mange, mange dager, var ikke forhåpningene så store til utfluktene jeg og Anne Line skulle ta de kommende dagene. Etter jeg ankom det kule og "store" slottet til Anne Line, planla vi å dra til Rotorua, som vi gjorde. Vi våknet mandags morgen til strålende sol, selvfølgelig, det er jo alltid sol når vi har fri!Turen startet fra Anne Lines castle om morgenen og med kursen mot Rotorua. Med jeg som kartleser og Anne Line som sjåfør fant vi veldig lett fram til første destinasjon, Agrodome. Agrodome er en slags gård som arrangerer show for turister, blandt annet et "sheep show" som vi var med på. Hele 19 saureaser var vist fram, og de kom opp på "podiet" (bildet) en etter en, med presentasjon. Den øverste sauen i midten er Merino-sauen. Stor og diger med kjempefin ull. Alle har vel sett merket på visse klær, at det er av ren Merinoull. Som man ser på bildet over, demonstrerte de gjetning på scenen, en utrolig flink "sharp eye-dog", som de bruker på presisjonsgjeting på NZ. Hunden gjetet faktisk 3 søte ender, både fikk de til å løpe, separerte dem og samlet de sammen. Veldig imponerende.
Må også tilføye at 90% av publikum var fra Kina og Taiwan, som hadde øretelefoner på. Så mannen på scenen, som forsåvidt hadde kjempegod humor og kom med gullkorn hele tiden, fikk latteren 10 sekunder "for seint", i og med at øretelefonene hadde oversetter som var litt treig. Gøy...
De hadde også fremvisning for ordentlige gjeterhunder, som faktisk løp over sauene. Fra høyre, hoppet oppå den første sauen, og løp på ryggen til alle sammen. Veldig, veldig imponerende, iallefall når, bare på et spessielt plyster, stoppet de og la seg ned på den sauen de var oppå akkurat da. (bildet) Der lå de og faktisk slappet av til de fikk beskjed om å gå ned igjen.
Synes litt syns på de sauene som hadde sine edlere deler hengende bare få centimeter over bakken.

Merino-gutten. En kraftig og mektig kar.

Turen etterpå gikk til Skyline, en gondolbane med utsikt over hele Rotorua. På toppen der hadde vi mulighet til å kjøre ned diverse løyper med "luge", en slags gocart uten motor. Kjempegøy, helt til vi ble forbikjørt av en kar på 80 år. Etter det valgte vi selvfølgelig de sakte løypene, hvor vi kunne passere kjedlige japanere i superfart. Kjempegøy!!


Etter litt fart og spenning bestemte vi oss for å få litt historisk input. Buried Village var målet. Litt hisorie her også:
Te Wairoa Village, som det den gang het, ble natten 10 juni 1886, overrasket med et jordskjelv, som kom at vulkanen Tarawera hadde et utbrudd. New Zealands største naturkatastrofe minner litt om Pompeii, men selvfølgelig, ikke så ille. Likevell døde hele den lille landsbyen ganske momentant av lavastrømmen, aske og røyk som oversvømte det lille fellesskapet. Hele dalen ble oversvømt og i overkant av 150 mennesker døde.
Som man ser på bildet, så er ganske mye av lavaen gravd ut, men man ser hvor høyt det var når alt rant inn. Når vi var i den lille landsbyen, som jeg personlig synes de kunne tatt litt mer vare på, i form av ugressfjerning og diverse, var alt stille. Det var bare så vidt vi hørte noen småfugler i nærheten. Historien lå i veggene, og med alle de informasjonsplakatene rundt om, med brev skrevet bare dager før og dager etter ulykken, fikk vi virkelig føle på en stor katastrofe.

Et par ganske store innsjøer lå i dalen, og med tanke på hvor langt unna vulkanen faktisk ligger ifra landsbyen som ble begravd, kan man bare se for seg tempraturen i de innsjøene. Vi måtte faktisk kjøre et par kilometer for å se vulkanen, langt der borte over en innsjø. På bildet ser man vulkanen, det flate partiet i fjellet langt der borte flere kilometer borte fra landsbyen som ble fullstendig begravd for bare 120 år siden.

Buried Village ligger bare 20km fra Rotorua, som, ikke overraskende, har flere varme kilder, som kommer av veldig stor vulkanisk aktivitet. Hele byen lukter svovel, og det er mange små "gjørmehull" i byen som er naturlig 40 grader. De har et stort naturlig spa der også, som vi selvfølgelig skal besøke, bare når vi er mer utslitte og virkelig har behov for en hel dag i varm gjørme, massasje og snacks.

Etter flere uker uten normal junkfood, higet vi etter pizza. Noen kilometer rundt og rundt i Rotorua, fant vi endelig det vi letet etter, PizzaHut! O' salige pizza!

"Hey, how are you to day, my dear?"

Etter en givende dag i går, ble det en desto mer input-dag i dag. Spådommene mine stemte fra i går, kjedlige dager på Dusky Farm når det regner. Vi plukket en pakke Erica i går, tok ca en time. I og med at det regner og er bløtt, lå blomstene til tørk på vifta i hele natt, og er enda ikke tørr. Stu ba meg ta dagen fri, dra inn til byen og besøke de store kjøpesenterne. Altså, jeg måtte kjøre igjennom den store byen alene, i tillegg til å lete opp det stooore kjøpesenteret på piren alene. Det gikk veldig bra, jeg har jo retningsansen i orden, men null peiling på hvor kjøpesenteret faktisk var. I Tauranga er det, som sakt, veldig mye veiarbeid, rett og slett for å holde folk i arbeid. Fartsgrensene varierer på 100 til 30 på 100meter, så jeg har god tid tilå drikke colaen min. Måtte innom en informasjonsgreier for å skaffe et bykart, og da gikk det overraskende bra.(bildet)
Grunnen til at jeg ville dra til dette kjøpesenteret i dag, er at det er verdensmesterskap i squash, og det spilles inne på kjøpesenteret i en glassboks (bildet). Finalene startet ikke før senere på dagen, men jeg fikk iallefall se juniorfinalene. Fikk ikke helt med meg hvem som vant, selfølgelig. Kjøpesenteret var digert, med masse kule butikker. Har endelig bekreftet at feite folk går på McDonalds, mens de tynne går i salatbarene.

Om jeg skulle talt hvor mange ganger jeg ble kallt "kjære" eller ble spurt "Hey, how are you to day, dear?", hadde jeg ikke hatt tid til noe annet. De er utrolig høfflige i dette landet, og velkommer kunder inn til butikkene, spør faktisk pent om man trenger hjelp, og kommer til deg utenfor prøverommet og tar seg god til til å spørre hvordan det går. Ikke plagsommt i det heletatt faktisk, i motsetning til i Norge, hvor de gjør det på autopilot.

En gammel dame kom bort til meg, og syntes hun hadde hørt i en butikk at jeg kom fra Norge, og fortalte meg at hun besøkte Norge for 4 år siden, gamle dama. Hurtigruta hele veien, og hun syntes selvfølgelig Trondheim var den fineste byen. En så trivelig dame er det veldig lenge siden jeg har møtt, og hun smilte hele tiden. Jeg ble ønsket et veldig godt opphold på NZ, og hun beklaget på det sterkeste at hun hadde forstyrret meg i shoppingen min. Hun reddet regnværsdagen, selv om den allerede var reddet av sjokkis og cola.

Jeg er fremderles sjokkert over soverutinene i dette huset. Lørdagskveld, etter et glass vin, går de og legger seg senest kl 9, og står opp veeeldig sent på søndagsmorgen. Kanskje klokka rekker å slå 8. Det er selvfølgelig ingenting som heter kveldsmat i dette landet, men dessert derimot, det er hverdagskost. Blåbærkake (eplekake med blåbær istede) med vaniljeis. Det har blitt min favoritt her nede, hvis man sjer bort fra muffins med blåbær og sjokoladebiter, og snus.

Må bare slenge med et bilde av en av dagens kuleste fangster. Verdens kuleste t-sjorte, som beskriver min personalitet perfekt, ikke sant? Og ja, jeg skal selvfølgelig bruke den.

I kveld drar jeg ned til Anne Line i Putaruru, og forhåpentligvis blir Grace med også. Hun er opptatt med å melke 600 kyr, så det er ikke så lett å få tak i henne.

Jeg gleder meg iallefall, skal ta med laptopen min, men er ikke sikkert jeg er online før tirsdag. Da kommer det selvfølgelig en detaljert beskrivelse på hva vi har gjort, og sist men iallefall ikke minst, kule bilder.

Fred ut!

Lammelevver til lunsj!

På New Zealand står alt stille når det er regnvær. Alt av utendørs aktiviteter er avlyst i dårlig vær, inkludert blomsterplukking. Vi har en bestilling i dag, som jeg skal ta etter afternoon tea. Det tar bare en time å plukke, så skal de legges på vifta til i morgen uannsett.
Jentene er borte på Highland Dancing-konkurranse, så det er bare meg og gutta som er hjemme. Stu laget en nydelig lunsj som besto av egg, bacon, sprøstekt potet og lammelevver. Ikke ille til å være fra Stu, han er ikke akkurat noen kokk, men det var veldig godt. Gutta sitter å ser Transformers nå, men i og med at jeg har sett den mange ganger før, er jeg bare i bakgrunnen, leser sladderblad og spiser sjokkis.

Kjørte ned til Bethlehem helt alene i dag, gikk litt i butikkene. Senteret er vel like stort som Melhustorget, men et monster av en matbutikk. Endelig fikk jeg colaen min som jeg har higet etter i 2 uker! Trodde slike matvarehus var fulle på lørdager, men neida, regnværet gjør at alle siter inne og sturer på slike dager. Alt står stille på regnværsdager. Merkes kanskje på vindusviskerne på bilen min, tror ikke de er av topp kvalitet, og heller ikke byttet ut siden 1991. Hvem trenger vel bra vindusviskere når man ikke kjører i regn.

Det er visst meldt dårlig vær i noen dager framover, så det blir nok lange og kjedlige dager på Dusky Farms framover. Greit for meg, jeg har fri på mandag og tirsdag. Jeg, Grace og Anne Line skal nok finne på masse sprell de dagene, håper jeg virkelig. Jeg må iallefall shoppe litt, mangler litt klær. Savner essojakken min, russegenseren og crocsen min. De har nok noe tilsvarende i dette landet, det skal ikke stå på butikker. Gleder meg til jeg er "tøff" nok til å kjøre helt inn til Tauranga, der er det tusen butikker og kjøpesenter. Og hundre filer på veien, lyskryss, rundkjøringer og andre gale bilister.

De vasker foresten ikke vinduer her, de bare har på litt vaskemiddel på utsiden av rutene når det regner... Makan, det skulle mamma ha sett.
Jessie derimot, elsker alt som er vått, og er ikke lenge under tak når det regner. (bildet)

Regn og bil!

Om det ikke var regn i går, er det iallefall regn i dag. Her kaller de det storm også, men tipper Været på TV2 hadde kallt det frisk bris. Til og med hockey-kampen til jentene ble avlyst i dag. I alle dager, tåler de ikke litt sideregn? Det har regnet konstant i hele dag, men vinden har ikke kommet før etter afternoon tea. Friskt vær, det gjør meg ikke noe spessielt, selv om jeg jobber ute. Regntøy og ipod, som jeg har nevnt før, redder enhver regnværsdag. Stu syntes synd på meg som måtte jobbe ute i dag, så han ga meg en time betalt fri. Ikke ille, selv om jeg lett kunnet jobbe.

Jeg hentet bilen min i dag, stakkar mannen måtte ta imot pengene i 20-dollars sedler. Jeg kjørte helt for meg selv og klarte meg veldig bra, til og med når jeg kjørte hjem helt alene, uten at Stu viste vei. Genialt!
Vi sjekket bilen en gang til på et godkjent mek.-verksted, og de sa jeg hadde fått en veldig, veldig bra bil for pengene. Fin, ikke sant?
Isabel og Nicola trener på sin Highland dancing nå, de har konkurranse i morgen. Ganske skummelt for en 8åring og opptre alene forran mange hundre tilskuere og 6 dommere synes jeg, men det ser ikke ut til at hun er så bekymret. Hun har tross alt danset i 4-5 år. Full styrke på sekkepipemusikk i hele huset når de trener.

Som sakt regner det masse, og kyrne som står på beitene over oss (rundt 300stk) er helt gjennomvåte. Synes egentlig litt synd på de melkekyrne, som må gå 2-3 km tilbake til "fjøset" for å bli melket, to ganger om dagen. Selfølgelig med et par ville hunder løpende i hælene, og en diger, bråkete firhjuling bak der igjen.
Så foresten på gjetinga på den andre siden av elva mens vi hadde lunsj i dag. Jeg er merktig imponert over hundene som gjeter alle kyrne helt riktig. De skulle igjennom 3 beiter i kryss og tvers, og opp til et beite over veien. Ikke èn eneste feil, og hundene samarbeider som om de snakker med hverandre. Skulle likt å sjett hundene gjetet en saueflokk på mange titusner. Sauene er litt mer vrange enn kyrne med melkespreng.

Litt uvant å være ferdig så tidlig med arbeidsdagen, men veldig godt også. Været minner litt om en trassig høstdag i morgen, så har absolutt ikke hjemmelengsel nå, uannsett hvor mye sol Trøndelag har hver dag. Sommeren er på tur hit, våren kommer om en ukes tid. Har allerede fått litt rødfarge i ansiktet, så det lover bra. God sjangse for negertryne i sommer..

Regn, regn og atter regn!

Arbeidsdagen ferdig for i dag, 9 hele timer. Ryggen min er litt sår etter all den klippinga av døde busker, men det kjennes godt. Har hatt ca 1 time med oppholdsvær i dag, altså 8 timer av dagen med regn. Heldigvis ikke sprutregn, men lett duskeregn. Ikke kaldt, jeg har jo selfølgelig klær fra Norge. Det kom selvfølgelig en storbestilling fra japan på Erica, så måtte ut å plukke. Regnklær og ipod er genialt, spessielt når jeg er der alene. Allsang for alle penga! Jeg er regntett, men de stakkars blomstene var våte. Ikke lett å være blomsterbonde når man må tørke ferske blomster over en gammel vifte. (bildet) Hanskene mine er selfølgelig førsteprioritet på vifta, de må jo være tørre og fine til regnværsdagen i morgen. Jeg har fått et stort kutt i fingeren (kokken selv...), så må bruke hansker når jeg rensker blomstene.

Ellers er det lite som har skjedd, tatt min første viktige telefonsamtale på engelsk, som faktisk gikk bra. Forsikring på den pene bilen min som jeg skal kjøre hjem helt for meg selv i morgen. Håper Stu kan kjøre forran meg, jeg er ikke helt sikker på veien enda. Det er 1000 veier rundt her, og enda flere rundkjøringer, filer, lyskryss og broer. Har allerede gjort en tabbe med å legge meg på høyre side av veien, håper ikke det skjer igjen. Veldig lett å glemme, selv om jeg sitter på "feil" side av bilen.

Klokken er 6, og det er ingen på kjøkkenet til å lage middag til meg.. What to do, jeg er sulten! Spagetti, suppe og pannekaker er det eneste jeg kan lage, men det er jo lunsj, frokost og dessert i dette landet. Minimum 4 kasseroller, en stekepanne og hele ovnen full av mat er middag her. Makan.. Tørr ikke spørre om de har hørt om hjemmelaget pizza... Er redd at de lager den med gaudaost, lammekjøtt og gresskar. Blir vel pizzahut i neste uke når jeg har to dager fri.

Vi gikk igjennom "reglene" i går, og alt virker veldig greit. Sue tilbød seg å ta klesvasken min, men hun skal for all der slippe å ta i mine møkkete klær. Snill dame, men tror hun har alt for mye å gjøre.
Jeg får ha så mye besøk jeg ville, så lenge de snakket engelsk, så det lover bra.

Bilkjøp!

Da har jeg kjøpt bil! Den skal bare få seg en ny radiator, så er den god som ny! På fredag er jeg ute å gjør veiene på NZ utrygg!
1991 modell Corolla, kun gått 120.000 km. Strøken i lakken, og damekjørt hele veien. Kunne ikke ha kjøpt en bedre bil! Kun 8000 norske småpenger. Selfølgelig kommer det bilde når jeg har den i hus. Har cola-abstinenser, så gleder meg til å komme meg ned til Bethlehem for å kjøpe en god liter!

Ellers har dagen gått i ugress og gamle, døde busker. Lite blomsterbestillinger, så er greit å gjøre unna forefallent. Tror gården her har litt for mange blomsterbusker, de visner før de plukkes maksimalt på hver busk. Mer jobb på meg, når jeg skal klippe ned alt når de er visne. Ganske hard jobb egentlig, stor saks og masse armstyrke.
(bildet øverst)


Jeg "finner" flere og flere rare dyr her. Her om dagen ble jeg nedsprunget av en possum rett utenfor leiligheten min. Isj, de er ekkle.. I dag fant jeg verdens største insektlignende kakkerlakk i vinduskarmen min. Ikke vet jeg hvordan den kom seg inn. Æsj!

Jeg har enda ikke jobbet en "hel" arbeidsdag her faktisk, enda jeg har vært her ei uke. Alle dagene har enten endt i en liten bytur, chilenere eller noe annet som har oppstått. I morgen ser det "bedre" ut, og kanskje jeg får fyllt opp en 8timers dag, slik at jeg får 100% lønn.

Ikke bordskikk-land for Ingvild!

Som overskriften tilsier, er ikke dette landet for Ingvild. Raping er helt normalt, selv ved matbordet, voksne som barn. De raper nesten (bare nesten) som Vegar, bare flere ganger. Spagetti i dag, og om min kjære største søster mener jeg slurper og slafser, har hun ikke hørt denne gjengen. Har ikke prøvd noen resturanter i NZ enda, men jeg frykter det meste. Selv mister jeg matlysten av harking og spytting, så det er nesten så jeg ikke klarer den siste biten. Heldigvis er maten for god til å ikke spise den. Takk og lov for det.

Snus! De har enda ikke spurt meg hva jeg har oppi leppa, som jeg synes er merkelig. Det kan vel minne litt om en tobakksort de har her, som de tygger på, men er litt usikker. Prøver å ikke snuse så mye rundt barna, iallefall ikke vise frem boksen. De kan ikke ha unngått å se den pene snusleppa mi uannsett.
Jeg har trappet litt ned på nikotin, det kan vel skyldes at jeg er møkkete(gjødsel) på hendene, og at normal soverytme her er 10-11 timer hver natt. Det er 11 timer uten snus det, ikke ille til å være meg.

En liten dårlig nyhet, det lille lammet jeg matet i går, døde desverre i dag. Selfølgelig en høyst naturlig dødsårsak; grisen de har, som går løs, satte seg på den. Stakkar lille lammet. Håper på svinekoteletter på fredag! Lammet er nok litt for lite til at det er mulighet for å bli mett av dèt..

Ellers har dagen gått i ugress. Ganske grei jobb, med DDE på ipod og masse edderkopper. Etter morning tea, dro jeg og Stu inn til byen for å levre blomster, og jeg fikk kjøre et lite stykke. Ganske gøy, og veldig uvant. Vikeplikt fra venstre, rundkjøring er helt mongo, og for ikke å snakke om lyskryss. Dro innom en bilforhandler, bare helt tilfeldig, og tror kanskje jeg fant "the car" for meg. En liten Corolla, kun gått 120.000km og strøken ellers. Skal bare få en mekaniker til å sjekke det "grøfste" av radiator, olje og dekk, så mulig den er i boks i morgen. Bare 8000 kr for en strøken 91modell toyota er ikke ille. Selv ikke når den har rattet på høyre side.

Ganske stille i huset på denne tiden (rett etter middag), barna gjør hjemmelekser, Sue er på spansktimer (???) inne i byen, og Stu fanger høner. Jessie (hunden) er alltid ute, og bjeffer aldri, unntatt et lite boff når hun ser fremmede biler, som forsåvidt kun skjer hvert århundre her oppe.

Stu og Sue har bestemt seg for å melde meg på en fritidsaktivitet, som jeg synes er topp. 100 meter nedenfor bakken her, går elva, hvor de har kajakkpadling. Kanskje ikke noe for meg, men jeg kan alltids dra ned å se. Vil jo ikke utti vannet med mindre det er 30 varmegrader der nede.
Mulig jeg får nok å gjøre når jeg får bilen min i hus, har cola-abstinenser allerede.
Barna her har forresten aldri smakt brus,og jeg har enda klart å holde kjeft om at det er hverdagskost i norge. Brus + masse godterier. Som sakt får de ikke spise "lollies" på grunn av fare for pollenallergi. Derimot, er de kiv på kaker og muffins. Ikke meg i mot til morning- og afternoon tea.

Regn i dag, men ikke kaldt. I norge ville de vel knapt kalt det regn, i Bergen hadde de kanskje gått så langt som å kalt det sol. Tsunamivarsel på vestkysten på grunn av jordskjelvet i havet opp mot asia. Ikke en kjedlig dag.

I neste uke skal vi flytte geitene til det beitet nærme oss, for å forhindre at mulige griser og lignende dyr, setter seg på våre geitebabyer. Gleder meg til å få babyene rett ved siden av meg.

Jessie tar et bad, selfølgelig. Tror ikke Pia hadde fulgt etter. Jessie vil bade hele tiden, og vi prøver å holde henne unna elva. Litt vanskelig å komme seg opp på bredden. Dette er forsåvidt et av de mange, mange vannkarene rundt om på beitene. De fyller seg opp automatisk, som er veldig tidsbesparende.