Drittforbanna!!

Ikke mindre enn verdens dårligste nyhet nådde meg i dag, det føltes iallefall sånn. Steiners, altså gården jeg skulle flytte til i desember, har gått så godt som konkurs. Bankrupt som de kalder det så pent her. Kursen har gått rett i dass på hestefronten, og som alle sier, og som jeg alltid har vært enig i; Hestebransjen er kanskje ikke den beste måten å gå konkurs på, men det er den sikreste. Det vil altså si at jeg er arbeidsledig fra desember av. Snille Stu har allerede ringt noen andre hestefolk som skulle sette opp ei liste av aktuelle som vil ha en ansatt. Nå er det bare eksport og import-kursen som er direkte rævva, så får håpe enten gallopp-sport eller noe annet snacks venter på meg. Siste utveien, som Stu sa, er dairy(melkekyr). Nå har det seg slik at 6 av de nye trainee'ene ikke har permanent gård ut sin "tid" heller, så de står forran meg i rekken av å få jobb. Nå er det ikke mange timene siden jeg fikk vite alt dette, så jeg har ikke stokket hjernen enda. Har forsåvidt ikke planlagt å presse cellene noe mer utover dette før etter denne helga er ferdig.

Pubnight i går, det er alltid like gøy. Masse folk, vi feiret Gards 21årsdag med "ja må han leva"(når han ikke hørte på) og jabbet massevis.
I helga går kursen til Whakatane og White Island. Jeg har allerede planlagt storbesøk på apoteket i morgen for å hamstre all slags mulige middler mot sjøsyke. Tviler på at øl og en sein natt hjelper på det in the first place, så noe må man veie det opp med. Ingefær er visst tingen, synd at jeg kaster opp bare av lukten.

East Pacific Coast State Highway

Ingen helg er så god som ei lang helg. 4 dager fri, kun brukt til maximal antistress...
Som jeg tastet på lørdag, så har vi vært i Gisborne, som er den første byen i verden som ser en ny dag. Ut på kysten kan man også være den første i hele verden til å se soloppgangen. Som Marit ble irritert over, at jorda er rund og det finnes ingen østligste pungt, og første soloppgang, men det er det faktisk. Ifølge klokka vår, så er vi (12 timer forran Norge) først til å se en ny dag. Tidsskillet går rett utti Stillehavet.
Lørdag tok vi bilen fatt og dro nordover langt East Pacific Coast State Highway, som det så kort heter, opp mot Hicks Bay, som ligger bare et par mil fra det østligste pungtet i verden. Før vi kom så langt stoppet vi et par-tre timer i Tolaga bay hos Eli-Anne og Olav. De er også traineer, fra norge selvfølgelig. Sånn et trivelig lunsjbesøk tror jeg at vi kan rekne på ei hånd! Nydelig lunsj, idyllisk hus og et nydelig vær.
Nå skal jeg ikke glemme å nevne at vinden i Gisborne var helt forferdelig sterk. Og det var ikke "vind" en gang. Lurer virkelig på hva stillehavet har å by på når det er meldt syklon. Stakkar Captain Cook som står der på tranden å peker mot land som han oppdaget en gang på 1700-tallet, og som gjorde verdenskartet komplett! Ja, på bildet ser man så vidt Captain Cook.. Jeg demonsterer ikke vinden, den var faktisk så sterk. Den fikk til og med løftet håret, og jeg og Anne Line klarte ikke å holde en samtale. Da er det sterk vind da.

Turen nordover var nydelig, vi stoppet på diverse LookOut's for å få noen superbilder, men jeg er svært sløv, pluss at vinden var kald, så det var best å holde bilen egentlig. Noen ble det uannsett, flinke Anne Line som passer på å ta bilder.

Hicks Bay Motel var et avsidesliggende motel langt inni ingenmannsland. Likevell en nydelig middag, billig soveplass (litt skeivt soverom, men), internett og faktisk full mobildekning (i lomma og i vinduskarmen, ikke ved senga)
Dagen etter sov vi så lenge vi kunne, i mitt tilfelle ble det faktisk til 8.. A-mennesket vekte b-mennesket med et smil og startet dusjen.

Rotorua var neste stopp, i huset til Gard og Ole Erik. Kokkene lagde mat til de kom hjem fra jobb, og spretta de en hversin øl når de kom igjennom døra. Hva har de ikke damer for? Nå skulle de jo opp i 4-5tiden neste morgen, så det ble ingen senkveld for deres del. Jeg og min faste kompanjong satt opp å så romantisk komedie.

Mandag og labourday, som er NZ svar på arbeidernes dag, og som har alle butikkene åpne, tilbringte vi i hver vår solstol med en cola i mange mange timer. Bikini-tempratur, ferie- og sommrefølelse og bare fred og stillhet hele dagen. Guttene lå å sov..

Nydelig helg, mye takket være min eminemte kompanjong, kartleser, sjåfør og samtalepartner:D
Kult bilde, hæ?

Bare til opplysning så er Anne Line på sminkekurs med sin matmor, så hun er ikke online før torsdag! Pubnight igjen i morgen, for de som har glemt det... Anneline (med sør-trøndersk sleng) hilser!

Blogginnlegg kommer i morgen

Utrolig hvor sliten man kan bli av å slappe av i solsteika å ligge i varme bassenger å koke, så jeg finner senga.

Til opplysning så ligger NZ 12 timer forran Norge.

Gisborne

Hei og hoppsann, klokken er 10 loerdags morgen, INGVILD HAR BURSDAG, og vi er litt smaauggen... Vi sitter i Gisborne, som forsaavidt er den foerste plassen i hele verden til aa se soloppgangen foerst, er ikke det spennende! Om en halvtime har vi frokostdate med Fredrik, som vi ogsaa underholdte med oel i gaar kveld, og saa gaar turen opp til Tologa og til de to norske traineene som bor her. Det blir kjempesupert, ettersom de lager mat til oss..
Jeg og AnneLine skal naa bruke 2 dager paa East Coast Highway, som gaar fra Gisborne, rundt kysten og ned til Whakatane igjen, den tar ca 8-9 timer aa kjoere uten aa stoppe. Alle vet jo at vi er en direkte kopi av japanske turister som stopper for aa ta bilder ved hver en doed possum, saa vi maa ha litt tid! Planene er blandt annet aa dra ut paa oestligste pungtet av nz, og aa klatre opp fyrtaarnet der.
Det er visst en nydelig reise, men tviler mine stoerste tvil paa at vi idetheletatt finner en plass aa bo med mobildekning, og allerminst, internett!

Allerede har vi sett litt, blandt annet vaert paa stranden, ogsaa har vi besoekt Captain Cook, som staar i medvind paa lystlinja her en plass!

Ingen bilder i dag desverre, jeg sikker paa en PC fra 70-tallet..

Nok en gang, HURRA FOR INGVILD SOM ER HELE 30 AAR I DAG. Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor innlegget for aa oenske min gamle soester lykke til inn i en ny levealder!

Siste sending av blomster på vei!

Endelig tid til å plassere fingrene på tastaturet til fordel for bloggen min også, det har vært fullt opp de siste dagene. Eller, jeg prøver å spille dårlig-samvittighet-for-å-bruke-internetten-for-mye, så jeg sitter ikke mange timer foran laptoppen min, iallefall ikke hver kveld.
På lørdag var det pubnight, møtte noen av de nye gale trainee'ene, og lo med de samme gamle! Pubnight igjen på onsdag, og jeg gleder meg som en liten unge på julaften, og enda mer til fri i helga, jeg og AnneLine bare faktisk. I og med at vi er manisk jabbsjuke for øyeblikket, så blir helga tilbringt snakkende.
Vi tenker oss til Gisborne, som forsåvidt er den første byen i hele verden som får oppleve min kjære søster Ingvild som 30åring.

På lørdag var det endelig duket for Country Fair. Det minnte litt om en norsk 17.mai feiring i gamledager, da jeg var 10 år og hoppet rundt på en hoppestokk på gimse skole, bare at det var country. Isabel og Stardust skulle i ilden for å dømmes i 3 forskjellige "deler". Leiing, utspørring og rasepresentasjon. Isabel og Stardust vant 1.plass i utspørring, 2.plass i rasepresentasjonen og 3.plass totalt. Kjempegøy. Det var også kåring av lam og geitekillinger, som forsåvidt er enklere å ha med å gjøre enn kalver.
Ellers på country fair var det kakekonkurranse/auksjon, hvor man kunne vedde på hvilken kake som kunne gå for høyest mulig pris. Muffinskonkurranse, små karuseller, rifleskyting, og turer på traktorhenger. Jeg har dessverre ikke tatt meg "tid" til å kaste bilder inn på dataen min, så det får bli til en annen gang. En kjempeopplevelse, enda jeg bare var der i noen timer før jeg måtte hjem for å fullføre min første hele arbeidsdag på mange dager.

Nå er formen min helt på topp igjen, og det føles kjempebra! Jeg er i 100, kanskje, bare kanskje fordi vi har siste sending av blomster på onsdag. Bortsett fra ca 10 bokser i november (som er ca 0,1% av alt jeg har sendt hittil) så er jeg ferdig med picking, stripping, grading, gassing og packing FOR GODT! Det er ikke en ille jobb, det er det absolutt ikke, men når man ser fram til noe nytt, er det godt å se en ende, og sette pris på den enden som er. Planen framover på Dusky farms er geitebabygutter som skal kastrers på den "humane" måten. Altså dra et gummitrikk rundt de edlere deler, og la de falle av etterhvert. Stakkar bebiser... Bortsett fra geiterne blir det pruning igjen. Ikke med hagesaksa denne gangen, men med motorsag og liten-saks, som jeg har blitt svært god venn med de siste månedene.

Agriventure New Zealand

I og med at jeg ligger rett ut på sofaen i kjent Hanne-stil, har jeg ikke bedre å gjøre enn å trykke ned noen ord på bloggen min. Vertsfamilien min tror jeg lider av jernmangel, som faktisk ikke er helt uaktuelt. Da er det bra den kjære familien min har sendt meg ekte norsk leverpostei.

Fikk forespørsel om å skrive litt mer om IAEA, og hvordan det virker teoretisk og i praksis for oss som allerede har tatt steget helt ut og reist til et annet land.
IAEA Agriventure er et slags firma som rekrutterer ungdommer mellom 18 og 30 år for å reise til forskjellige destinasjoner i verden for å jobbe innen Agri- og horticulture. (dyr-, plante, jord- og dyrehold)
Man kan velge (innen en viss grense) hvilket land man vil reise til, og hvor lenge man vil være her. Jeg tror 15 måneder er maksimum for ett visum.
Jeg valgte New Zealand rett og slett fordi det så ut som et spennende land. England er for nærme, ALLE bor i USA, og alle har vært i Australia. I japan snakker de ikke engelsk, så New Zealand var en enkel avgjørelse.

Vi har arbeidskontrakter som tilsier at vi må jobbe 40 timer hver uke. Opplegget vi hørte om, var at vi skulle jobbe 10 dager, så få 4 dager fri. De aller fleste har valgt å jobbe 12 dager, og ha 2 dager fri, nettopp fordi det betyr SUPERLANG FERIE! Vi får ikke overtidsbetalt, men avspassering, noe som er mye viktigere enn pengene i dette fantastiske landet. Jeg for min del, jobber litt hele tiden. Det er på nød og neppe jeg får fri når de andre har fri, nettopp fordi vi er avhengig av Japan. Japan vil ha blomster litt hele tiden, så vi sender når de har mye penger, Jen'en er høy og stort pågang på markedet. Når vi er ferdige med blomstersesongen en gang i neste uke, er det pruning igjen, altså klippe ned buskene til neste sesong, som forsåvidt starter i mars.

Når vi kom ned til New Zealand, ble vi ønsket velkommen på et seminar, og ble sendt ut til gårdene våre etter tre dager. Vi har god kontakt med alle fra seminaret, og tilbringer de aller fleste frihelgene med nesten alle. Den nye gjengen kom i forrige uke, de hadde også seminar. Da har vi enda 20 trainee'er til å drikke under bordet, og å være fyllesyk på museum sammen med. Det blir supergøy!
Vi får betalt mintetarifflønn på New Zealand, som egentlig er ganske bra, i og med at vi bor og spiser gratis. Dagen ender etter middat (kl6) og da er alle butikkene stengt også. Alle pengene går i frihelgene. Det er ikke tingen å dra igjennom Agriventure dersom du vil komme hjem med mer penger enn du kom med.

I jula kan jeg tippe at alle sammen jobber, så har vi fri nyttårshelga. Naturlig for oss, vi er jo ikke de som er her for familien vår sin skyld. Våre vertsfamilier skal ha utbytte av å ha ansatte fra andre land hos seg, slik at julaften og første juledag blir deres familiedag. Da er jo allerede vi opplært nok til ønske alle dyra god jul også.

Nyttårsaften blir feiret sammen med alle traineene, forhåpentligvis!

Maori-folket

Maorifolket skremmer meg. Jeg hadde aldri hørt om Maorier før jeg bestemte meg for å finne ut mer om dette merkelige landet, det var et par uker før jeg reiste. Mulig det er fordi de lever litt i skyggen av sin storebror, Aborginerne(Australias urfolk). Hvis en Maori leser dette nå, eller en Aborginer, for den saks skyld, banker de meg opp i og med at jeg beslekter de.
Først en liten oversikt, grunnen til at Aborgineren er oldefaren i denne historien. Aborginerne kom til Oseania, nærmere bestemt Australia for over 60 000 år siden, som gjør de til verdens eldste urfolk. Det er mange som fremderles er 100% aborginer i Australia, og mange av de lever fremderles som de gjorde for både 10 000 og 100 år siden.

Maoriene, som til alles informasjon, er New Zealands såkalte urfolk. De kom til New Zealand fra Polynesia for beskjedne 650 år siden, altså rundt 1350. De var nomadefolk som levde i klaner. Hver sin klan hadde hver sin leder, og lederskapet gikk ofte direkte fra far til sønn. I og med at de levde som nomadefolk, flyttet de seg rundt om kring hvor det var mat å finne.
Når europeerne kom rundt 1650, bare 350år siden. Det utgjør, mine damer og herrer, at de 4 millioner europerne som bor her, blir overbosset av skummle Maori-menn som teller hele 600.000, og bare et fåtall av "stammene" som er igjen, er fullblods, om vi skal bruke det ordet.

Radioen nå i disse dager, består av mange diskusjoner Maori og Kiwier (Europeerne/New Zealandere). Maoriene mener Kiwiene har tatt landet deres, og vil nå ha det tilbake. Maoriene kan sammenlignes litt med Samer, ettersom de har eget parti på tinget. Den store forskjellen er at Maoriene er direkte rasistiske. De blir kjempesinte på at de ikke blir behandlet som likemenn, men likevell har de eget rugbylag, hvor ingen hvite får være med på. Det SKAL synges Maori-sanger på skolene, og det SKAL læres maorisk, som er språket dems, på skolen. Alle Maori-folk på New Zealand har engelsk som førstespråk og maorisk som andrespråk.

Vel, grunnen til at jeg er LIVREDD disse menneskene, er fordi de blir direkte pissed off hvis vi ser de i øynene. Det er uhøflig og oppleves som truende. En annen ting er dansen deres. Mitt første møte med maori-dans var på skoleforestillingen til Isabel for et par uker siden. Det sto en dunge med maori-barn på scenen, og når DE klarer å skremme meg med dans, skrik, rop og intense øyne, så vil jeg IKKE møte ekte maorifolk. De bruker til og med dansen sin som glededans, sorgdans, feiringsdans og seremonidans. (de tror på ånder og slike ting). Tingen er bare at jeg ikke klarer hverken å høre eller se forskjell på glede eller sorg i dansen deres.

I en begravelse til en kjent maori-sanger i Rotorua for noen uker tilbake, var hele slekta hans kledd opp i svarte pene dresser, med slips og hele pakka. ENDA så klarte de å skremme livskiten ut av meg med dansen deres. Bare se på øynene dems, er ikke de skumle?? Det røde bildet er fra Isabels skoleforestilling.

Maoriene er et sært folk, rett og slett. Jeg er glad samene våre ikke kommer å kikker oss inn i øynene å skriker "UGGABUGGA" på gata.

Kalveshow

Det er veldig rart å sitte her på kvelden norsk tid, og til min store sorg er ingen pålogget på O' store facebook. Jeg er fremderles syk, og jeg har fakisk dårlig samvittighet for det ettersom det ramler inn med bestillinger på blomster. Men så har jeg ikke dårlig samvittighet heller, fordi det regner store tønner med vann.

Pubnight i går, jeg var ikke helt i slaget, men colaen gikk ned, det samme gjorde pizzaen. Ganske gøy å sitte på en pub når det kommer New Zealandere bort å spørr hvor vi kommer fra. Da må vi bare ta fram pekeredskapet å ramse opp. Norway, Germany, Denmark, Sweeden, England, Canada, France, Ireland, Wales osv.

I helga skjer det, eksamenen til Isabel og Stardust. Kalveshow. Stardust har ikke vært helt i slaget siden hun kom hit for godt over en måned siden, og er mindre enn sine venner, som er 3 uker yngre.
Konkurransen består av framvisning, altså hun må leie kalven sin rundt i en ring forran dommerne, ikke for å vise frem en fin kalv, men at kalven faktisk følger etter henne. Etterpå skal hun spørres ut om hva hun har gjort for å knytte bånd de imellom.
Håper jeg får være med, vil jo oppleve et kalveshow også!

HANNE DRIKKER COLA!

Dette er virkelig en dag jeg skulle vært foruten. Kroppen min er helt død, feberen er godt oppunder det store 40tallet og hodet er tyngre enn alle blomstene jeg har bært i dag, til sammen! Ja, jeg har jobbet. Det er kun fordi jeg fremderles stammer fra Norge, hvor jeg ble opplært slik at kommer jeg meg opp av senga om morgenen, skal jeg jobbe. Sender sjefen meg til seng, takker man nei én gang. Den andre gangen takker man ja, takker og bukker, og går å legger seg.
Jeg har jobbet hele dagen, og nå kan jeg si meg stolt over 9 timer ute blandt blomstene, sol og stikkende bier.
Formen er bedre nå etter mat, kaffe, en cola og snus. Vertsfamilien min satte fram alt mulig rart jeg skulle pakke i kroppen min for å bli frisk, blandt annet tygge en rå hvitløk, IKKE spise eller drikke noe med sukker, holde meg unna proteiner og drikke vann med sinkdråper i. Jeg holder meg til mat(masse proteiner), kaffe(med sukker), cola (med enda mer sukker) og snus (uten hvitløk), og vips, så skal jeg bli frisk igjen.
Det var dagens klaging, svært godt å få ut litt slike ord, jeg snakker jo ikke ellers om dagene med noen jeg virkelig kan klage til.

Ellers går dagene som normalt, Størstebarnet fikk kjempekjeft av moren sin i går, fordi hun serverte meg med enda 50 nye sms'er bare på én dag, og glad er jeg for det. Jeg var ganske nær for å bare skrive "PISS OFF!!" på mange av meldingene, som forsåvidt inneholdte blandt annet "How many have you kissed" "Did you kiss this weekend" "Do you drink Coke now" og så videre.
Kan også nevne i forbifarten at hun oppdaget en colaflaske (de andre 100 er gjemt i bagasjerommet) i bilen min i går, da tok hun et stort innpust og ropte så hele Tauranga hørte det: HANNE DRIKKER COLA, HANNE DRIKKER COLA, HANNE DRIKKER COLA!! (på engelsk selvsagt...)
13åringer har skulle vært buret inne til de er 20 år, så slippet ut på en øde øy til de har lært seg å oppføre seg normalt.

Jeg har iallefall morgendagen å se fram til, vi starter med Pubaften hver onsdag framover. Da skal alle trainee'ene i nærområdet møtes, over en pils (for min del en cola), shitsnakk, oppdateringer og andre ville påfunn. De fleste skal opp for å melke før jeg for min del har sett dagslys, så det blir nok ingen sene kvelder, men gøy blir det uannsett.

Taupo!

Da er nok en frihelg fordøyd. Eller, kanskje ikke alt er helt fordøyd enda, men i morgen er alt på plass nede i magen min, det er jeg sikker på.

Fredag ettermiddag, etter lynjobbing de siste 3 minuttene satte jeg kursen mot Putaruru for å hente kartleseren, kompanjongen og barnevakten min, Anne Line. (selvfølgelig)
Pizza og en aldri så liten øl var det første som sto på menyen før vi møtte de andre. Biljard og dart hele kvelden med Evonne (england), Kristian (danmark, Anna, Fredrik, Anders og Åsa(Sveriges land) og Clara (Tyskland) før Alan (england) og Feitze (Canada) kom etter en 8 timers lang kjøretur fra langt der oppe i nord.
Taupo er en liten, men koslig by, så alle pubbene stengte kl 3. (som alle vet er 3 på natta aaalt for tidlig sengetid-tid for meg) Ettersom stakkar Feitze ikke fikk dra på strippeklubb i Auckland, fikk han det i Taupo. Konklusjonen var at 40-50år gammle "wannabe-teenager" ikke passer seg, så vi gikk ut igjen..

Lørdag morgen var en tørr lørdag morgen. Turen gikk til Huka Falls, en foss-elve-greie med masse kaldt vann i. Det var en grunn til at det var gratis, så vi dro til noe som kostet penger istede for. Craters of the Moon, som er en slags geysir-varm damp-bobblene gjørme-masse røyk-plass! En hel "slette" med masse varme hull som det steg røyk fra. I og med at Taupo er verdens andre mest vulkaniserte område i verden, så skulle jeg jo ha forventet å plutselig få røyk sprutet opp i ansiktet mitt?

Lørdagskvelden startet litt tidlig med diverse ølsorter, nok en gang biljard og dart, så det ble en tidlig kveld. Vi var fremderles sliten etter gårsdagens kappgang, håndbak og dart-turnering, så da ble senga godt savnet.
Søndagsmorgen, selvfølgelig utskjekking fra hostellet kl 10 (!!!) Anna, Fredrik og Clara hadde dratt for å kjøre ski på vulkan-fjellet, så da var det bare meg, AnneLine, Alan, Feitze og Kristian igjen til å finne på masse sprell for å gjøre Taupo utrygg. Etter en god frokost, den daglige kaffe og en liten times tid med kuring i parken, tok vi turen til TAUPO TANDEM SKYDIVING. Nok en gang skulle adrenalin-kick kurere bakrus, noe som Anne Line ikke har troen på, så hun ble igjen nede på bakken.
Det lille, søte, gule flyet skulle ta oss med 15000fot opp i lufta for å så ta den kjappeste veien ned. En utrolig fin flytur, som man ser, satt jeg jo på orkesterplass!
Mannen som skulle være med meg i døden var forsåvidt dødskul, fraser som "its a great day to die...FLY" og "Vikings shouldnt use a plane to get up there". Absolutt utmerket for meg!
Turen ned var HELT FANTASTISK! Anbefales på det sterkeste til alle mann som noen gang har vurdert å hoppe ut i -5 grader for å så styrte ned mot bakken i omlag 200km/t i et helt minutt! Jeg ble skikkelig sjalu på Brad's jobb, når han sa, rett etter vi har fått opp fallskjermen, "Welcome to my office". Jeg og vil ha et slikt kontor! Utrolig utsikt over hele verden, føltes det ut som!

Til avkobling etterpå ble det pizza (jeg må også meddele at jeg har lagt på meg litt kiloer her nede, til alles store glede) og en tur til et vulkansk senter. Damen bak disken var sur, så hun ga oss en halvtime til å ha det gøy i jordskjelv-simulator(bildet), vulkan-kino og masse forskjellig informasjon på veggene. Blir alle overrasket når jeg sier at det er 15.000 jordskjelv på New Zealand hvert år? Selvfølgelig er ikke alle like store, men bare i går (10.okt) var det to jordskjelv på sørøya over 6 på richters skala. (7 er dødelig)

Etter et tårevått farvell med parteren min, er jeg back to basic, til en familie som jeg har innsett er litt særere enn en gjennomsnittlig sær familie. Trenger jeg å nevne at jeg har fått nøyaktig 53 sms'er fra tenåringen i dag?

Til informasjon! (for interesserte)

Alle vet at jeg kan bli manisk gal, hekta og avhengig av noe jeg bare MÅ finne ut av. Hele yA-Bank vet jo om kongefamilie-perioden min, for å nevne en ting. Denne gangen var det faktisk (bare vent) Singapore. Som alle vet så mellomlandet vi i Singapore på vei ned hit, og var med på en sightseeingrunde rundt i byen. Jeg visste at det var et lite land, men hvor lite fikk jeg aldri vite. Og om noen sier kvadratkilometerantall til meg, så hjelper ikke det noe særlig heller. Men iallefall, Singapore har vært en del av Malaysia helt til 1965 (noe jeg kommer til å huske for resten av mitt liv), og ligger nesten oppå equator.
Størrelsen på landet er ganske nøyaktig 693 kvadratkilometer. Det sier vel like lite som jeg tror, men om man skal sammenligne dette snåle landet med noe vi alle kjenner, altså Melhus, så er Melhus nøyaktig 694,64 kvadratkilometer. (for de som er litt urbane, så kan jeg opplyse om at Trondheim har et areal på 342kvkm).
Befolkningen i lille hele Norge er på ca 4,8 millioner, og befolkningen i Singapore er på beskjedne 4,6 millioner! Enn det da! Det gjør altså at befolkningstettheten er på 6,800 mennesker på hver kvadratkilometer! Det er mer enn i Oslo det! New York City har, bare for å nevne det, 10.000 pr kvkm, og den byen består KUN av store, høye hus!
Etter hva jeg så i Singapore, var det hus tett i tett i tett i tett, ikke mer enn to egt! (bilde)

Det var dagens oppdagelse, hodebry og aktivitet, nå over til noe helt annet, været!

Sol den ene timen, nesten oppe i 20 grader (i sola, vel og merke) tidlig på morgenen, så kommer søravinden og ødelegger hele greia. på med regnklær for å skjerme bort vinden, rosenborgskjerf og den grønne, berømte lua mi.
I morgen setter jeg nesen mot Taupo. I og med at jeg er i det filosofiske, googlende og "finne-ut"-humøret så har jeg følgende opplysninger å komme med om nettopp Taupo. Taupo er en liten by ca midt på nord-øya og ligger midt i et vulkanisk område. Lake Taupo ligger like ved og har en gang vært en Supervulkan. En supervulkan er beskrevet slik på Wikipedia: Supervulkan er betegnelsen på en vulkan om den ligger på 7 eller 8 på VEI-skalaen. Supervulkanenes utbrudd er mer katastrofale enn alle dem som man har dokumentert i den skrevne historien. De kan påvirke hele eller store deler av verden når de har utbrudd.
Bra vi ikke har booket rom i øverste egt, det kan jo haggle store småsteiner rundt om kring. Ellers så er alle de fire fjellene rundt Taupo vulkaner, aktive faktisk. Sist utbrudd var i 2006, og på den vulkanen (som er 500meter høyere enn Galhøpiggen, for de som ikke har mistet interessen av mine google-racer-søk) skal vi stå på snowboard på lørdag, om været ikke tilsier fallskjermhopp.

Bildet er av White Island, som vi skal besøke 31. oktober, Halloween. Skjer ikke alle skummle ting på Halloween? Om jeg er i det glupe humøret mitt på halloween, skal man ikke se bort i fra at jeg terroriserer alle blogglesere med opphavet til Halloween heller.

Ha ei supergod helg, ikke se bort i fra at jeg plasserer fingrene på tastaturet etter en aldri så liten oktober-øl iløpet av frihelga mi.

Pakke igjen!

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Ikke at det har skjedd så fryktelig mye, men noe har jeg jo å skrive hjem om..
Som jeg skrev i forrige innlegg hadde vi kulde på O' store sørlige halvkule på søndag og mandag. Heldigvis mistet vi ingen søte killinger, ikke en gang de som bare var èn dag gammel.

Det har ankommet 26 nye håpefulle til nordøya denne uka, og vi sjekket ut i går om det var noen aktuelle "drikke-under-bordet" kandidater. Og jaggu var det ikke 6 nordmenn som dukket opp... Ingen trøndere, noe som er vel og bra, de har ikke nok karsk til å dekke mer enn to stål-damer uannsett..
De hadde internasjonal aften, men vi satt mest å lo av hverandre (vi som var på seminar i august)... Utrolig hvor artig man kan ha det av kroppsspråk, miming og flexing. Alle sammen virket greie, og jeg gleder meg til å treffe alle sammen igjen når de har fått ordnet frihelgene sine!

I helga går turen til Taupo, og Stu har hinta fram mange ganger at jeg burde hatt fri neste helg i steden.. "Frekk" som jeg er, har jeg ikke tatt hintet.. Jeg mener faktisk at de to søte små på 12 og 13 kan ta i et tak for blomsterplukkingen, de kan jo jobben, og i og med at de har ferie og ingen venner, så har de ikke annet godt å gjøre heller. Men han har sagt JA til at jeg får fri denne helga (fast annenhver helg)..

Fikk pakke i dag, etterlengtet snus, linser, brunost, undertøy, bøker, film og godteri!
Jeg har ikke fått sett igjennom hele pakken enda, ikke kult når hele New Zealand henger over for å se hva jeg får tilsendt.. (de vet ikke at jeg snuser enda, enda jeg har snusleppe konstant)

Husk at AnneLine har byttet bloggadresse: annelinesvilleeventyr.blogspot.com (hun står også på følge-lista mi), og der står det selvfølgelig bare godord om meg for de som har interesse av det.
Og til en annen opplysning, er det åpent å kommentere på både på min og AnneLines blogg, både for påloggede og ikke-påloggede. Alltid trivelig med kommentar, bare et hint.

Våren er avlyst!

Da er den avgjørelsen tatt fra min side, våren er avlyst på New Zealand. I går kveld, på denne tiden, like etter det har blitt mørkt, satt jeg i min vante stilling i sofaen, med laptopen i fanget, nicola oppå der igjen, og så ut av vinduet. Klar utsikt over mot naboen. En halvtime senere dro jeg blikket mitt mot vinduet igjen, og alt var dugget for. ALT! Altså, dugg kommer av tempraturforandring, og det hadde ikke blitt noe kaldere innendørs for å si det slikt. Det sank med 11 grader på 30 minutter ute! Helt sykt! Vi tulla litt om at nå skjedde det, det samme som skjedde på "the day after tomorrow"... Det sank fra 17 grader til 7 grader på bare 30 minutter.

Grunnen er, kjære alle sammen, søra-vinden. Det er vel det samme som nordavind for oss som har levt meste av vårt liv langt der oppe i nord. Vinden her kan snu på null og niks, og det gjorde den i går kveld. I morges våknet jeg til ISKALD vind, pissregn og en tempratur på 4 grader. Det er noe annet enn de 20gradene jeg har blitt vant til. Radioen fortalte om snøkatastrofe rett nedenfor Taupo, hvor vi forsåvidt skal tilbringe neste helg, og 800 personer var strandet oppå fjellet. De har brukt hele dagen på å "redde" de ned fra denne allderles grusomme katatrofen, for fleste av New Zealandere er ikke så veldig vant til plutselig vinter så nært sommeren, iallefall ikke på nord-øya. 80 biler står faktisk enda fast der oppe, i hele 15 cm snø. (kan tenke deg de flotte vinterdekka, 10 års nedslitte sommerdekk)
Ambulanser og ambulansehelikopter har hentet ned masse mennesker, da de fleste har fått lidelsen hypothermia, som er en slags brutal tempraturendring i kroppen. Bilene er ikke utstyrt med soveposer, votter, luer og mat, som de norske vintervarende bilene er.

Værst er det nok for bønderne, som alle har fått med seg har det vært lamme- og kalvesesong nå, og de fleste småbarna er ikke sterke nok til å tåle minusgrader, bløt snø og regn i mange timer. Dessverre har ikke bøndene kjøretøy til å komme seg opp på fjellet for å sjekke dyra sine, så de regner med at halvparten av besetningen av nyfødte er gått tapt...

Man skulle ikke tro, som nordmann, at man skal klage over 2 minusgrader oppå et fjell, men Kiwier farter jo rundt i slippers og t-sjorte, iallefall når de skal ut å kjøre! Bensinen går jo tom en gang den også, når de må holde varmen i et døgn.. Det er ikke rom for å huse 800 personer i mange døgn heller, og iallefall ikke nok "vinterbiler" til å frakte de ned! Makan!

Jeg har forsåvidt hatt meste av dagen fri i dag. Jeg var ute å plukket et par bokser i morges,med hele 7 (syv) langermede genstre/jakker på meg. ISKALDT! 6 grader, bortovervind og oppoverregn! Så fikk jeg fri et par timer, mens blomstene fikk gassen sin som MYRDER alle insektene. Pakk i en halvtime, så fri igjen! Deilig!
I morgen er det meldt bedre vær, så da blir det utearbeid igjen! Bildet viser meg på lørdag, bare i to gensre.. Og lua mi selvsagt, den er ALLTID på!

Tenåring i hus!

New Zealand er et rart land. Jeg blir mer og mer overrasket, frustrert og sjokkert for hver dag som går. Jeg oppsummerer:
-NZ har kun én strømleverandør. De har ikke automatiske lesere, så det arbeider mange hundre folk for firmaet, som kjører fra hus til hus og leser av målerne hver måned.
-NZ har bare tre telefonselskaper, med bare ett nettverk. (norge har sikkert 30 selskaper, og 3 nettverk), og det er STYGGdyrt å ringe. $2 i minuttet for å ringe fra landlinje til mobiltelefon (8kr) og om man skal sende melding fra vodafone til vodafone, koster det 20cent, skal man sende fra telecom til vodafone, koster det $1.. Trenger jeg å nevne at jeg betaler 30cent for å sende melding til Norge for at det skal høres rart ut?
-dekningsprosenten her er ca 50% på mobiltelefoner på landsbasis. Jeg kan gå fra huset til Bakers og over til min unit, og miste dekning 8 ganger. Det er på 200 meter.. I huset til AnneLine er det dekning 3 plasser. Alle vet jo hvor stort hennes hus er. Ergo, det går ikke AN å kjøre å snakke i telefonen her til lands, med mindre du er i Auckland..
-Det er en aldersgrense på å være hjemme alene i NZ.. 13 år. Det vil si at fra i dag av, kan Nicola være hjemme alene. Dette er fordi mange foreldre etterlater barna sine alene hjemme en time på ettermiddagen før de kommer hjem fra jobb. I tillegg er det en aldergrense på å være barnevakt, altså å være overlatt med alt ansvar for små barn, på 14 år..
-Førerkort kan de få når de er 15 år, men kun for dagslys. Når man er 16, får man fulltids-lisens for å kjøre bil. Det er valgfritt om hvor mange kjøretimer man tar, minimum én.. Oppkjøring er i egen bil, uannsett stand og type.
-Det er lovlig å produsere hjemmebrent.
-"vinter-søvnen" består av ullunderlag, flanell, to-tre dundyner, sovesokker, varmeflaske og nattlue.
-De setter bort sykler, kajakker, båter og trampoliner om vinteren. (det har ikke vært is på veiene eller sjøen her siden istiden)
-Man må være 13 år for å eie egen rifle, ingen skytelisens, jaktprøve eller oppskyting.
-Tim, som er 11, kan rusle rundt å skyte hva han vil på familiens gård, så lenge Stu er med.
-Forsikring på bil går på alder av eieren, ikke størrelsen på motoren. Jeg kunne likegodt kjøpt meg en Skyline eller Ferrari å betalt like mye (lite) i forsikring. Og jeg kan ikke låne bort bilen min til en annen sjåfør, da må jeg ringe å legge til en sjøfør til forsikringselskapet. Jeg er forsikret, ikke bilen.
-Sivil-politibiler er blodtrimmet i NZ. Da mener jeg blodtrimmet. Monsterstore motorer, som samtidig er trimmet, chippet og all verdens slags stasj..
-Normalt outfit i hverdagen er flipp-flopps og bobblejakke på vinteren.
-Kaffe, røyk og cola er et stort NEI-NEI! Når jeg bestiller en cola på resturanten, kikker de virkelig hardt på meg!
-Står det ikke noen fartsgrense, er det automatisk 100. Uannsett hvor!

Nok unyttig fakta? Skjønner folk at jeg er sjokkert?

Iallefall, vi har en tenåring i hus, Nicola fyllte 13 år i dag. Jeg startet dagen med å sende henne en sms til hennes nye mobiltelefon, og fortalte at når man er 13 år, er det automatisk at man skal skaffe seg kjæreste. Og kysse rundt hjert hjørne.

På bildet trener Isabel og Stardust til kalve-konkurransen om 2 uker. Stu må vise Stardust at man skal følge etter leieren sin. Jeg gleder meg til å se kalvekonkurranse, det er over 30 deltagere med!

BIFF!

Jeg og Stu er hjemme alene, Sue og barna har dratt til bestemor for helgen! Da ble det selvfølgelig biff til middag, med nyplukkede asparges, løk, potet og brokkoli!

De er fremderles imponert over at jeg ikke har blitt syk mens jeg har vært her. De sier det er som å komme i barnehagen, møte masse nye sykdommer, influensaer og forkjølelser. Menmen, hvor frisk er ikke en cola-drikkende, snusende og daglig sjokoladespisende viking! De synes det er veldig negativt med cola(de kaller det fuzz), så jeg har rett og slett gjemt cola-boksene mine inni skapet i leiligheten min..

Fikk beskjed i dag om at jeg ikke fikk "lov" til å jobbe 9timers dager lengre, jeg har jo tross alt spart opp hele 10 dager fri, ergo, 4 uker ferie innen 14. desember på Dusky Farms.. Har ikke peiling hva jeg skal gjøre med all ferien, men jeg må ta den før desember.. Får se om noen andre traineer har fri også, slik at vi kan farte litt.. Eller skrape sammen gryna og ta turen over til statene..

Verdens søteste små babyser!

Nå når jeg endelig har skaffet meg speilreflekskamera er det plutselig gøy å ta bilder. Dro inn i paddoccen til geitebabyene i dag, å seee så søt!

Eldstepiken feiret sin 13årsdag i går, og hadde noen venner på besøk. De hadde store planer om å være oppe hele natten, å spise seg helt bortevekk på "lollies", se bra filmer og leke gjemsel i mørket, men det ble med sengetid kl 10.. Makan
Nicola fikk ny mobiltelefon i bursdagsgave, og den er i hånden hennes hele tiden. Hun slår den av og på hele tiden. Slår den på for å sjekke om hun har fått noen meldinger, og slår den av igjen etter 4 sekunder. Jeg prøvde å fortelle henne at, hvis man slo av telefonen, og slår den på igjen, tar det noen minutter før meldingene kommer inn. Hun sa at telefonen hennes var anderledes enn min... Jaja, lite sms'er på henne... Den ordentlige dato-bursdagen hennes er på lørdag, så må nok stikke ned til byen for å kjøpe noe mobil-tilbehør til henne i morgen etter jobb.

Skal jobbe i helga, noe som forsåvidt er greit.. Barna reiser til bestemoren sin for å være der hele helga, og da blir det bare meg, Stu og Sue her..

Tsunami-styret har lagt seg her, men jordskjelvene fortsetter å komme. Som jeg skrev om i ett innlegg for noen uker siden, ligger nz midt i skillet mellom platene. Altså, de tre jordskjelvene som har vært de siste 2 døgnene har vært på hver sin kant av "the pacific plate", så jeg venter bare på å bli vekt av at bildet ramler ned i hodet mitt...

Anne Line har ny bloggadresse: www.annelinesvilleeventyr.blogspot.com