Milford Sound - Queenstown - Fox Glacier - Greymouth - Nelson - Wellington - Reporoa

Fatter ikke hvordan det skal gå med dette innlegget, med det må vel skrives. (uten bilder nå også)

Milford Sound
Vi våkna i Te Anua i god tro om at bussturen skulle bli fin, kort og sov-bar, men jaggu kan selv 30 enige ungdommer ta grundig feil. God og vel 20 mil skulle kjøres, og etter en liten titt på kartet, så var Milford Sound en "blindvei", altså, den veien vi skulle kjøre i mange timer på, gikk ut til en liten plass helt ute ved en liten fjord i berømte Fiordland. Vi prøvde å sove, men ikke sjangs. Senil bussjåfør, forferdelige veier, 1000000 svinger, smal vei, masse turister og ET HELT UTROLIG FLOTT LANDSKAP, så ble det ikke mye søvn. Vi steig omtrent 1000 meter og ned igjen på turen, med fjell på over 2000 meter som reiste seg rett over oss. Så ikke engang toppen av fjellene ut fra bussvinduet.

Denne natten skulle tilbringes på båt. Backpackerbåt. Vi fikk en lugar helt for oss selv (alle 32 av oss),med 4 senger bak ei gardin. Sverger på at senga var 50cm bred, og avstanden mellom køyene våre var 30cm. Men selvfølgelig, etter 6 flasker vin fordelt på en liten gjeng på 4, hvem får ikke sove da?
Før fyllekvelden startet, var vi masse ut på dekk. Helt utrolig, sinnsyk fin fjord, skyhøye fjeller, mange på over 2300meter rett ned i vannet ved båten. Seler, delfiner og glade og idiotiske ungdommer som hopper ut i det 15grader kalde vannet. For å ikke å glemme tempraturen i lufta, vi var ganske langt sør, så rundt 15-18 grader, pluss søravind fra fjorden (sørpolen).
Jeg må få lagt ut mange bilder fra denne båtturen, kanskje den noen plasser slår norges fineste fjorder.

Dagen etter kjørte vi inn igjen, og rett i bussen, klar for en laaang tur tilbake til Te Anua, og videre opp til adrenalinsbyen Queenstown.

Queenstown
Elsket Queenstown allerede ved første blikk. En utrolig fin by, alle bygninger med skifer og naturstein, og brostein i gatene. En skikkelig alpinby. Når vi kom til hostellet vårt, måtte vi tøffe nordmennene stikke ut å rekke båten vår. Speedboat igjennom canyon i queenstown, i ei elv med vann på 5 grader. Brr! Helt greit å gøy, men det tok ikke bort nervene for oss som skulle i ilden senere i oppholdet.
Søndag, dag nr 2 i Queenstown gikk i shopping, vandring, og venting på at Gard og Kristian skulle komme til bungy'en rett ovenfor byen for å ta sitt tredje og siste hopp i Strikkhopp-triologien sin.
Mandag, og alle var nervøse. Dette var den store strikkhopp-dagen. De aller fleste skulle i ilden tidlig om morgenen, på Kawarua Bridge, som er verdens første bungy. Stakkar kjæresten min, som ble dehydrert av at han grudde seg så mye. Ble ikke bedre når vi kom til brua og så at 43 meter faktisk var ganske høyt. En rekke av oss betalte og gikk opp på brua, og alle hoppa! OleErik hoppa først, flinke gutten, nøla ikke engang på toppen der. Gutten med høydeskrekk værre enn mamma.
De andre norskene som hoppet var Eli Anne og Ingunn. Bare Olav og AnneLine som ikke hoppet av vikingene.
Vi dro tilbake etter de fleste var blaute av å bli duppa i 5graders-elva, for oss til å gjøre oss klare for Nevis Highwire Bungy. Så kreative vi er, så mala vi Will og Will opp med kroppsmaling, som Superman og Mr. Incredible. Grace i hula-skjørt og kokosnøtt-BH, og jeg i "Dick Of The Day"-t-sjorte. 10 av oss skulle opp i bussen som skulle frakte oss en time ut i ødemarken, og til de bratte dalene strikkhoppe skulle finne sted. Selv mener jeg at har man kommet seg ut til selve kassen vi skulle hoppe fra, kan man like gjerne hoppe. se link: http://www.bungy.co.nz/images/Nevis%20Highwire%20Bungy/Nevis-Bungy.jpg

Jeg gleda meg som en liten unge, og ble litt sur når jeg var lettest, og måtte hoppe sist, ergo, jeg måtte stå inne på "land", mens de tyngste hoppa seg ferdig. Når jeg kom ut, var det de letteste (de mest redde) som hoppa, så det var kanskje verd å være tynn for en gangs skyld.
Det viktigste vi måtte huske på, var å hoppe med hodet først, ikke beina først. (Grace hørte ikke den beskjeden).

Følelsen av å slippe seg ned i utsikten av 220 meter ned til elva under seg, i en bungy som førte meg ned 134meter av den var helt utrolig! Har film og bilder og alt sammen, som bevis på at jeg er tøffest i verden! Dette skal jeg leve lenge lenge på! Og mamma, jeg lover, dette var siste stuntet!

På turen tilbake var vi klare for øl! Øl øl øl! En liten dusj, så bar det rett ut på byen. Turen varte ikke så lenge, men likavell.
Morgenen etterpå startet tidlig, 0800!

Fox Glacier
Fox Glacier er en av NZ's største isbreer. Vi kom til Holiday parken ganske seint, så det ble en middag, kortspill, øl og senga ganske fort. Morgenen etter dro brevandrerne ut på isen, med 7 av oss left behind. Som vi nordmennene sa, var isbredvandring som å gå på toalettet for oss. Fox Glacier er et av stedene i verden som har mest regn, over 200 regndager i året. Flaks at bred-turen foregikk i strålende sol!

Greymouth
Greymouth var egentlig bare en stopplass på tur opp til Nelson, ikke mye skjedde her. Bare regnvær. Holidaypark med Spa-bad for slitne ungdommer med champis og greier.

Nelson
Vi ankom siste stoppested på Sør-øyaturen vår sovende. Alle par fikk utdelt et dobbeltrom for seg selv, så vi slapp å høre på spying, snorking, galskap og rot fra alle de andre. Etter 2 uker med 4-10mannsrom er man ganske sliten når man ikke engang får fred på dagene.
Vi hadde 2 netter i Nelson, så midt-i-dagen, dro jeg, Eli og Christina (tyskland) ut på ridetur med en lokal stall. Kjempeflott natur, litt action og flott vær. Fikk til og med hilse på King Theodon's hvite hest, for de som har sett Ringenes Herre.

Avsluttningsmiddagen var absolutt høydepungtet i Nelson. Lonestar-resturant med nydelig kyllingrett og masse øl. Vi nordmennene (8stk) er ganske høylytte har vi hørt, og når bursdagssangen til Feitze (cananda) skulle fremføres på alle språk, hørte de kun HHHUUUUUUUUUURRRRA FOR DEG SOM FYLLER fra oss kule norske. Slagere som "å så havna vi på fyllefest igjen, HEI SKÅL", og "HIV INN", gikk om og om og om igjen hele kvelden.
Kvelden fortsatte på en nattklubb. Jeg hater faktisk sånn dunk-dunk musikk, men det var omtrent bare oss der. Til og med Mandy og Brenda, som var guidene våre, var med oss. Karla (cananda) fikk overtalt DJ'en til å spille Swingmusikk, så vi fikk dansa litt vi vikinger også!

Nå er jeg hjemme i flotte huset mitt igjen, vært to lange dager med avskjeder, kino, buss, ferge, buss osv. På'ån igjen i morgen tidlig med vekkeklokka på 0330, så er det 5 dager med jobb, før jeg skal nyte de to siste dagene jeg har i New Zealand.