Her skal jeg bo og jobbe!

Dette er huset vertsfamilien mi bor i, og etter som jeg har forstått, skal jeg bo i en leilighet over packhouse, som ligger helt til høyre i bildet. Dyrene nedenfor huset er geiter, og de er nærmeste naboene til kyrne på gården. Jeg skal som sakt ikke jobbe med dyrene, men med blomsterne. Byen ligger 20 min unna, regner med det er den andre veien, ser forholdsvis rolig ut i panoramaen fra bildet.
Har sendt masse mails med vertsfamilien min, og de virker virkelig trivelige, jeg gleder meg til å møte de, og bli kjent med de.
Åkeren her skal jeg jobbe på, og det sjer ut som en deilig jobb. Utendørs, få litt farge i kinnene å frisk og fin luft.

Pakkingen har begynnt å ta form, kofferten har kommet opp fra kjelleren, og til bunnen av neste trapp. Der skal den vel stå til i morgen tenker jeg. Prøvepakking er oppskrytt, pakkeliste er i hodet og ikke på papiret, og Nintendo DS og ipod ferdig oppladdet. Hvem trenger å stresse?

Ullsokker faktisk!

Billetten er i boks, visumet ligger klart på bordet og jeg har funnet ut at jeg må pakke med truser. Må si det er en framgang, heldigvis er det en uke igjen til å fikse det værste grovarbeidet med papirer, e-poster hit og dit, og sist men ikke minst, pakking. Jeg er ikke akkurat den personen som bekymrer meg for hva jeg skal ha med, men nå har jeg plutselig forandret meg. Familien min i NZ har fortalt at de har den kaldeste vinteren på veldig lenge nå, og har faktisk hadd ned til +10 grader på dagen. Som om det er kaldt. Til og med sa de at ettersom at jeg var så tynn, så måtte jeg ta med en ekstra ullgenser, og ullsokker om jeg hadde noen. Tipper jeg skal sende de et bilde av de 3 skuffene jeg har med skreddersydde ullsokker. Norske, hardbarkede og robuste nordmenn har alltid ullsokker.
Så altså, førsteplass på pakkelista er; ULLSOKKER! Type fargerik tenker jeg, bare for å understreke at jeg faktisk HAR ullsokker. Jeg gleder meg til å ha på meg ullsokker igjen, da føler jeg meg liksom norsk. I New Zealand.

Jeg skal reise sammen med ei jente fra Levanger som heter Anne Line, og hun skal bo ca en time unna meg med bil. Da trenger jeg kanskje ikke å snakke engelsk hele tiden. Godt å hvile hjernen innimellom også.
Altså, en uke igjen, og jeg gleder meg som aldri før!
























Ullsokker!

3 uker til avreise!

Da har jeg endelig fått alt bekreftet. Eneste jeg mangler er billetten i hånda. Jeg har også fått vite hvor jeg skal bo og jobbe, og heldigvis havnet jeg på Nord-øya, som alle skryter sånn av. Ikke nok med at jeg havnet på nord-øya, hvor det er varmest, men også på nordkysten, bare 30 minutter fra Tauranga, som er den fjerde største byen i New Zealand. Her skal jeg være i 5 måneder i første omgang.

De driver med Leudodendron og mange andre blomster, som (sikkert) skal høstes, gjødsles, sås og så videre. Fikk et langt brev fra familien jeg skal bo hos, og allerede vet jeg at jeg kommer til å stortrives. Jeg får mitt eget hus/leilighet på gården som er 83 acres (3500 mål). Familien er en gjeng på 5 stykker, en mor og en far selfølgelig, og tre barn på syv, tolv og tretten år. De driver med terrengsykkling, rugby, hockey, musikk og dansing i tillegg til krøtterne, geiterne og blomsterne. De har eget basseng på gården sin, og de bruker ofte å ta den 15min lange turen til kysten om sommeren for å bade og svømme der også.
Og sist, men ikke minst, har de også en hund, en skikkelig familiehund, som de skrev.

Nå begynner det å gå opp for meg at jeg kun har en uke igjen hjemme, i og med at jeg bor på fjellet i to uker framover. Jeg bekymmrer meg fremderles for pakkingen, jeg har ingen anelse om hva jeg skal ha med, hva jeg skal ta med som gave, hvilke klær, hvike "duppeditter" og så videre. Men det kommer vel. Har fremderles troen på at det er butikker i NZ..